Det såkalte søskenparet Jack og Meg White har gjort furore det siste året.
Med det genierklærte tredjealbumet ”White Blood Cells” har de spilt seg opp fra Detroit-undergrunnen og inn på den internasjonale arenaen, som representant for noe av det mest spennende rocken har å by på i dag.

Gamle røtter, ny vri

Resepten White Stripes byr på er basert på gamle basiselementer, men satt sammen, revidert og uttrykt på en annerledes måte.

Blant annet ved at White Stripes har kuttet ut en av rockens rytmiske bærebjelker, bassisten. I stedet blir det Megs oppgave å markere bassen og rytmene på trommene, mens Jack dobler på solo- og rytmegitar.

Best på klubb

Quart-konserten onsdag viste at resepten fungerer utmerket, selv om den trives bedre på klubb enn på en idrettsplass.

Med et ståsted et sted mellom blues og folkpønk, meisler paret ut sine låter med raffinert støyende intensitet og emosjonell styrke. Og det enten de covrer "Jolene" eller byr på egne høydepunkt som "Hotell Yorba" og "We're Going To Be Friends".

Fysisk holder seg Jack hele tiden i nærheten av Meg, og musikalsk står de enda tettere. Med Jack som den store scenepersonligheten og den instrumentale ekvilibristen, og med Meg som det trygge rytmiske ankeret.

Fortsatt fascinerende

Dette var tredje gang i løpet av få måneder undertegnede har sett White Stripes.
Første gang i en fortettet Betong-kjellerklubb i Oslo, andre gang på Roskilde-festivalen for få dager siden, og tredje gang altså nå onsdag, på Quart.

Overraskelsesmomentet har derfor White Stripes mistet på veien til Quart, og aller best var de – nær sagt selvsagt – da jeg så dem første gang på Betong.

Samtidig vitner det om en besettende nerve i musikken, når man for tredje gang i løpet av kort tid klarer å bli fascinert av det de presterer på scenen.

White Stripes har strippet musikken for det unødvendige, men deres minimalistiske retning gir mangfoldig igjen.

Av Leif Gjerstad, NRK Upunkt