The Strokes - Room On Fire
[RCA/BMG]

Et mesterverk

En sterk andektighet hersket i rommet da jeg fredag presenterte åpningskuttet på oppfølgeren til Is This It? fra 2001 for kompisene. Foruten den faktiske lyden fra Room On Fire, ble stua fylt av tenåringsangst, av galskap, av rock og av glede. ”I want to be forgotten and I don’t want to be reminded”, frembrakt med en sårhet og en lengsel kun New Yorkeren Julian Casablancas kan bringe frem i vannets år. Som en yr Liam Gallagher anno 1994 - eller en bibelsk Johannes - gir Casablancas oss allerede i anslaget den åpenbaringen vi trodde var umulig å skape på ny.

For det gikk fort for to siden. Kanskje til og med for fort for fem unge tyveåringer som ble dyttet frem som rockens reddere av en hærskare utsultede britiske musikkjournalister. Heavy turnévirksomhet, drapstrusler, heavy drikking og forfølgelse gjorde bandet til alt det ikke var ved den spede starten i 1998; for stort for seg selv. Etter mye tankevirksomhet og en to timers alvorsprat bandet imellom ble det klart: The Strokes er ikke oppløst, eller ”The End Has No End”, som de selv forkynner!

Same shit...

Formelen for The Strokes er som tidligere: Elite-agent sønn Casablancas lager låter som er tuftet på arven fra bysbarna i Television og The Velvet Underground, dog ispedd litt Stooges rawk og et dryss ska. Ingen revolusjon her altså. Men jaggu funker det fortsatt. Som tusan faktisk. I motsetning til låtene på debuten er Room… basert på noe mer fragmenterte låter, og det er trolig den største forskjellen å spore. Temaene er fremdeles distinkte, melodiene fortsatt vakre og tekstene om underfundig kjærlighet presente; det er i det hele tatt mer godt i Strokes-bagen.

11 raske

En kjapp gjennomgang av høydepunktene blant de 11 høydepunktene er på sin plass: Nevnte åpningslåt, kalt ”What Ever Happened?” har utvilsomt den lekreste storby-tilnærmingen, det er mørk rock-dekadense innpakket i to minutter og femtifire sekunder. Mens ”Reptilia” fremstår som en ropert-vokalens agitator, er førstesingelen ”12:51” med sin Kung Fu Girls aktige gitarsolo en nyvasket pop-låt som stadig kryper nærmere hjertet. ”Between Love And Hate” er platens Madness møter Madchester, og nest siste sporet ”The End Has No End” drar The Strokes elegant inn i 80-tallet før den passerer mål anført av en slagferdig trommis Fabrizio Moretti (for øvrig Drew Barrymore’s elskede). Til tross for sine 33 minutter, får The Strokes fortalt verden mye. Blant annet at de er et helt sykt bra band.



Av Mats Borch Bugge, Musikkprodusent i NRK Petre
På nett av Una Cecilie Børja, NRK Upunkt