Dette postkortet er sendt inn av Ingrid Aadal Larsen, Oslo
Høsten 1943 fikk vi beskjed om at vi ville få suppe på skolen. Den ble betalt av Svenska Norgeshjalpen. Da det nærmet seg jul ble det sendt ut et ønske til det svenske folk, i Sveriges radio, om de kunne sende inn en femmer, så norske skolebarn kunne få en julegave. Så den siste skoledagen før juleferien, fikk vi alle en liten eske. Jeg husker at den inneholdt blant annet en liten pose risengryn og en liten pakke rosiner.
Byttet kort
I min pakke lå det et kort med ønske om god jul. Jeg hadde en lillebror, han fikk også pakke. I hans pakke lå det også et kort, men i tillegg til god jul var det et navn.Jeg byttet kortene, så skrev jeg og takket for gaven. Etter en tid fikk jeg brev. Det var fra en mann. Han var gårdbruker, gift, ingen barn, men en finsk gutt bodde hos dem. Mannen het Helge, og han ville gjerne jeg skulle skrive igjen.
Det ble mange brev. Sommeren 1946 ba han meg skaffe hotellplass. Han og hans kone ville ta en tur til Oslo. Jeg sa de var velkomne til mine foreldre. Vi hadde en vanlig leilighet, men min mor var vant til å ha gjester. De hadde ventet et eldre ektepar, disse var 27 og 33 år. Det ble et populært møte, solen skinte. De var sjokkerte over mangel på alt i Oslo, ett år etter krigens slutt.
Ny verden i Sverige
Etter noen dager i Oslo, tok de meg med til Skåne, der de bodde. For meg var det som å komme til en ny verden. Jeg fikk gå inn i en skoforretning og velge meg et par sko, etter år med tresko og fiskeskinn var det en drøm.
Det har blitt mange turer, både for mine foreldre og søsken. Og min ene datter er det svenske parets gudbarn, og hun har tilbrakt somrene i Skåne siden hun var 8 år.
Eneste tyveri
Jeg har aldri tatt noe som ikke tilhører meg, men det kortet jeg tok i mon brors pakke, har vært til nytte og stor glede for mange. Mine barn og barnebarn har vært en erstatning for barn de aldri fikk.
