Hopp til innhold

Idyllen som brast i Nice

Jeg husker jeg fikk vondt i magen av synet, men vi stoppet ikke opp, for hvorfor skulle vi det?

Flyktninger
Foto: Bjørn Sigurdsøn / Scanpix

Dette postkortet er sendt inn av Mali A. Arnstad, Tromsø

I bunnen av en liten skråning så jeg det som jeg aldri kommer til å glemme: Blikkene til en samling ulovlige immigranter som satt klemt sammen mot et skur. Foran stod det franske politiet med køller. Jeg var 18 år og på tur med franskklassen til Nice. Relativt upåvirket av all urettferdigheten i verden, og fra et trygt miljø på videregående skole i Tromsø. Men man kan si at uskylden min ble borte den vårdagen.

Vi var på en treukers tur til Frankrike. Alle i klassen bodde hos forskjellige familier i og rundt Nice. Jeg bodde hos en jente i fjellene utenfor byen, og skoleveien vår gikk ned en bratt bakke mot togstasjonen som lå i enden.

Vondt i magen av synet

Det var en tidlig, tidlig morgen vi gikk fra huset, det var så vidt disen hadde lettet. Vi skulle inn til Nice noen kilometer unna. Det var da vi så de ulovlige immigrantene som var i politiets varetekt. Jeg husker jeg fikk vondt i magen av synet, men vi stoppet ikke opp, for hvorfor skulle vi det? Det ville sett rart ut, og kanskje politiet ville ha snakket til oss. Vi gikk bare videre ned mot stasjonen og satte oss på toget.

I dag når jeg tenker tilbake, 18 år etter, er det stillheten og blikkene jeg husker. De var en gruppe på 10-15 afrikanske menn, i slitte dresser og sko. De sa ingenting, satt bare og ventet mens politiet passet på.

Total stillhet

Det var ikke engang noe hvisking, bare total stillhet. Jeg husker spesielt én mann, han satt på bakken med hendene bundet sammen på ryggen. Dressen var beige med skitne rander. Han møtte blikket mitt, og jeg glemmer det aldri. For blikket hadde ikke noe håp i seg. I ansiktet hans leste jeg fortvilelsen til en som hadde gitt opp. Det var ingen enkel skjebne å bli tatt som ulovlig immigrant i Frankrike, heller ikke i 1991.

Hver gang jeg leser om en båt full av immigranter som drukner i Middelhavet, om Frankrike, Spania og Italia som overstrømmes av flyktninger fra havet, tenker jeg på denne dagen. Samlingen av menn var så prisgitt politiet, balansen var så entydig – immigrantene hadde intenting å stille opp med, ingenting å vinne.

Livsfarlige reiser

Og jeg tenker at ingenting heller har endret seg. Det er fortsatt store fattigdomsforskjeller i verden, nød som sender menn som dem ut på livsfarlige reiser over hav og land. Der de får et brutalt møte med vesten og myndigheter som ikke tar på de med silkehånd. Ofte bærer det rett tilbake, og det gjorde det kanskje med mannen med den skitne dressen også. Men jeg glemmer han i alle fall aldri.