Dette kunne vel være i ca.1947, hvor jeg som 8-åring gikk på Skånland folkeskole. Et lite sted mellom Harstad og Narvik. En gang i året fikk elevene reise med buss til Harstad for å gå til skoletannlegen.
Denne gangen var det min tur. Pappa tok nesten mere enn han hadde råd til av småpengene sine, for å gi til meg slik at jeg skulle få kjøpe meg papirdukker i byen.
Sendt på dør
Til min store glede hørte jeg at mitt navn ble ropt opp aller først. Frimodig løp jeg inn og satte meg i stolen og tenkte at nå fikk jeg sikkert tid til å kjøpe papirdukker før bussen skulle returnere. Tanken på dette gjorde at jeg ikke var så redd for det forestående heller.
Men uansett så skrek jeg plutselig høyt et AU så de hadde hørt meg helt ute på venteværelset. Tannlegen - som forøvrig hadde veldig hårete armer - ble så sint at han sendte meg ut på venteværelset igjen.
Løp ut etter papirdukker
Og der satt jeg mens alle de andre barna ble ropt opp etter tur. Den som kom sist inn var nettopp jeg. Da jeg var ferdig løp jeg fort ut på gaten for å finne en butikk som hadde papirdukker.
Men, da kom bussjåføren og sa at det hadde jeg ikke tid til for nå måtte han kjøre. Jeg glemmer aldri hvor skuffet og lei meg jeg var. Poser til å kaste opp i hang ved vinduet og på veien hjem måtte jeg benytte en slik. Gråten satt langt opp i halsen også.
Pappa like skuffet
Men, da jeg kom hjem tror jeg min pappa var vel så skuffet som jeg. Men, i tillegg husker jeg at han var sint også over den behandlingen jeg fikk hos tannlegen. I mange år senere når jeg så menn med hårete armer, så skvatt jeg til og syntes det var ekkelt. Denne opplevelsen satte et sår i mitt barnesinn.
Dette postkortet er sendt inn av Aud Ødegård, Nordkisa
