Hopp til innhold

Sterke historier

På Dokka har Postkort fra livet blitt et skoleprosjekt for tidligere rusmisbrukere.

Slitne hender
Foto: Rune Håkonsen

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

I klasserommet på Riisby behandlingsenter forteller lærer Guro Moe til programleder i Norgesglasset Pål Plassen hvordan hun bestemte seg for å bruke Postkort fra livet i undervisningen.

Norskundervisning

Guro jobber med elevene i flere fag, blant annet norsk, og visste at flere av elevene hennes hadde sterke historier fra sitt eget liv.

- Vi har alle gode og vonde historier og minner, alt fra det hverdagslige til det dramatiske. Den ene utfordringen er å velge en historie, men det er også viktig å bestemme seg for hvordan fortelle den.

Hun syns det var flere spennende utfordringer som elevene kunne ta tak i, og elevene syns også at det var spennende å få muligheten til å dele nettopp sitt postkort med hele Norge.

På vei tilbake

- Skoletilbudet er det beste med Riisby.

Dette forteller Gro, som har mange år bak seg med rusmisbruk. Hun valgte å legge dette bak seg for å komme tilbake til et normalt liv.

Gro har sammen med Aksel valgt å fortelle sin historie og dele sitt postkort med Norgesglasset. Begge to er godt voksne og har mange år bak seg med rusmisbruk. Gro forteller blant annet selv hvordan det var å lukte nyslått gress for første gang, etter mange år på rusmidler som hadde ødelagt luktesansen hennes.

Pål Plassen lytter til historiene

Programleder Pål lytter til Aksel

Foto: Rune Håkonsen

I hennes postkort får vi høre hvordan hun skjønte at hennes liv med rus ikke kunne fortsette.

- Helt plutselig fra et minutt til et annet ble jeg klar over hva jeg så, det var som å ramle ut av en transe som hadde vart i mange år … Foran meg var den fineste midnattssola jeg noen sinne hadde sett, i alle fager som kunne tenke deg, himmelen brant i alle oransje nyanser som finnes, med blå lille skyer og hav og fjell. Det var en enorm kontrast.

Forskjellige historier

Aksel håper at han en gang kan gi ut sine tekster i en poesibok. Han forholder seg i den lyriske formen, og leser i reportasjen utdrag fra sitt postkort.

- Midt i en gledestår streifer mine tanker mine barn,
jeg må være der for dem så de ikke får en like lang dag.
Så de får blomstre i håp og bli lykkelige,
i lyset utenfor tunnelen som gav dem liv, og jeg får lyst til å synge, synge en blues om håp.

Gro fra Riisby behandlingssenter

Gro forteller sin historie

Foto: Rune Håkonsen

Både Gro og Aksel forteller at det å skrive ned opplevelser og delta i skoleundervisning igjen har startet mange prossesser.

- Denne historien jeg har her hadde jeg egentlig tenkt å glemme den, men så fikk jeg en utfordring og måtte gå litt detaljert inn i meg selv. Jeg fikk ut mye ved å skrive den.

Aksel sier at denne prossessen gjør at han kan legge ting bak seg, og Gro sier at hun også har fått mye ut av skrivingen.

- En skal ikke sitte inn med det en vet og kan fortelle, det er veldig terapautisk å skrive uannsett hvem som leser.

Gro er opptatt av at hennes tekster handler om hennes egen vei mot et rusfritt liv, men sier at hun om et år kanskje skriver om helt andre ting i livet hennes. Hun fokuserer på å bli frisk, og når hun er ferdig på Riisby gleder hun seg til å komme tilbake til resten av livet.