Avsender for dette postkortet er Siv Skoglund fra Hamarøy.
Det var en sensommerkveld her nord. Sommeren var på hell, men enda så lys og solfylt at man ikke helt trodde høsten kunne komme. Denne augustkvelden delte jeg en solnedgang med et for meg fremmed menneske, den dag i dag.
Jeg har et yndlingssted som jeg ofte drar til, på sykkel eller på scooter. På tur hjem fra dette stedet, stopper jeg alltid ved et bestemt berg ved havet. Der sitter jeg og tenker over dagen og livet generelt, og sier meg fornøyd. Som vanlig stoppet jeg der denne kvelden og parkerte min Vespa.
Uventet besøk
Etter en stund med litt filosofering, oppdaget jeg en person et stykke unna, og kom i tanker om en bil som sto parkert ved veien. Så var vi to da som ville nyte den siste varmen fra sola.
Om litt kom personen ruslende til min side av berget. En ung mann med et vennlig smil som spurte om han fikk sitte sammen med meg.
Selvfølgelig, bare hyggelig det! Høflig var han, og hadde egentlig tenkt seg videre nordover, stakk bare innom halvøya vår. Praten gikk lett, han hadde mye å fortelle. Sola rullet glødende centmeter for centimeter over Lofotveggen. Pausene mellom hvert tema var få, men de som var, fylte bare kvelden med ro.
Så nær
Som et apropos fortalte han om en reise til India han nylig hadde vært på. Det var en studietur til byen Dharamsala, eller ” Lille Lhasa”, der Dalai Lama har levd i eksil siden 1959. Oppholdet varte i to til tre måneder. Jeg kunne merke på min nye venn at han enda var preget av det. Godhet, kjærlighet og toleranse preger mennesker som berøres av det.
Det beste av alt, sa han, var at han skulle få møte selve Dalai Lama! Men i siste øyeblikk ble det avlyst, storheten var blitt syk.
- Tenk, jeg traff ham nesten! Det var så nært at det var så godt som å se han i levende live.
Solen inn i natten
Vi satt enda en time på berget. Stemninga var fredelig og vennlig, allverdens støy og gjenvordigheter nådde ikke oss. Sola takket for seg denne dagen med et nattbad i gyllent hav, og min unge venn gikk tilbake til teltet sitt. Jeg dro hjem på min Vespa.
Jeg tenker ofte på denne hendelsen, eller kanskje mest på stemningen i den. Tibet og Dalai Lama er igjen på alles lepper, men jeg kan ikke tro at Dalai Lama maner til vold i Tibet. Dalai Lama er fred og avler fred. Som i en delt solnedgang.
