Helgens konserter bød på dypdykk inn i ulike musikkverdener med flere gode utøvere, som Operakonsertene søndag med både kvass og sær samtidsmusikk fra Oslo Sinfonietta, til sprudlende Mozart fra Andsnes og Det Norske Kammerorkester senere på kvelden.
Festivalkomponist i skyggen
Men noe av det jeg likte aller best var merkelig nok gjemt bort i skyggen av festivalåpningen, til Oslo konserthus' lille sal lørdag ettermiddag. Den lille forsamlingen fikk et konsentrert og nært møte med finske Magnus Lindberg, festivalens hovedkomponist og en av vår tids mest kjente komponister. Sammen med landsmannen Anssi Karttunen på cello spilte de verker av Lindberg og Stravinskij som ga nye perspektiver på hvordan barokk-, folkemusikk og senromantiske klisjeer kan resirkuleres og bli som nye, så lenge komponisten legger sin personlighet inn i materialet.
Åpningskonsert uten tyngdepunkt
Magnus Lindberg er årets festivalkomponist.
Nettopp dette fokuset savnet jeg på lørdagens åpningskonsert. Det ble som et rotete og ikke så godt besøkt koldtbord. Det hele startet med de unge svenske stortalentene Sara Övinge og Ellen Nisbet i en sjarmerend fri Passacaglia av Halvorsen. Berit Opheim Verstos Helligkvad av Thoresen hadde et helt annet og lavmælt insisterende preg, men som straks druknet i Sergio Tiempos bombastiske og lite stilbevisste Chopinsonate. En kraftig fremført furiearie fra barokken servert av Ann Hallberg til slutt bidro ikke til å gjøre oss klokere på hvilken retning festivalen vil dra oss i, heller ikke at festivalkomponisten og Karttunen så vidt rakk innom fra forrige konsert for å gjenta ett enslig Lindberg-verk. Festivalen burde bruke denne representative anledningen til peke tydeligere på hva den mener er viktigst akkurat nå.
Gode enkeltkonserter viktigst
De øvrige konsertene er mer fokuserte, og viser at Arve Tellefsen har god teft for det som rører seg i spagaten fra pop via klassiske topputøvere til samtidsmusikk. Det er og blir de gode og sterke konsertopplevelsene som teller, på tvers av såkalte røde tråder. I tillegg tar festivalen byens mangfold på alvor, og bruker Oslos beste konsertsteder; fra Oscarsborg slott og Villa Grande til Operaen. Jeg tror dette kan lokke flere til kammermusikken, også dem som ikke ønsker å benke seg i mørke små konsertsaler en varm augusthelg.
Formfullendt i Operaen
Mange hadde i alle fall latt seg lokke til Det Norske Kammerorkesterets konsert i Operaens hovedsal søndag, med et program de gjentar på selveste The Proms i London onsdag. Konserten bød på et fint sammensatt program og et veltrimmet orkester, men som avslørte hvor viktig den spillende lederen er i et kammerorkester: Når Andsnes leder an i Mozarts og Bent Sørensens klaverkonserter, sikres formfullendt liv til både gamle og eksperimentelle former. Da fiolinsten Isabelle van Keulen overtok forsvant nyansene på den voldsomme fremdriftens alter. Friskt og freidig, men både Haffnersymfonien og Holbergsuiten hadde vokst på at enkeltfrasene fikk klinge mer ut i Operaens eminente akustikk.
