Keiseren reddet Orfevs og Evrydike

Komponisten var Johann Joseph Fux, Østerrikes svar på Händel. 1. september 1715 var det bursdagsfest for den romersk-tyske keiser. Trettiårsdagen ble feiret med en konsert.

Hoffkapellmester Fux hadde komponert, og emnet var kjent og kjært, allerede velbrukt i operakunstens hundreårige historie tilbake til Monteverdi og hans tid.

Til toppen

I 1715 sto Fux på høyden av sin karriere som hoffkapellmester og komponist i Wien, 55 år gammel. I ettertiden er han mest kjent for en bok som kom ti år senere. ”Gradus ad parnassum”. Kanskje den kan oversettes som ”Veien opp til toppen”.

Den handler om komposisjonskunsten og ble en viktig lærebok i musikkteori, fremfor alt flerstemmighetens kunst.

Tysk og italiensk

Fux kjente den italienske musikk, og når vi lytter til Fux i dag, er det kanskje naturlig å oppleve ham som Østerrikes svar på Händel. Begge kombinerte de den grundige tyske teknikk og den flytende italienske melodikk i sin senbarokke stil.

Musikken til Fux, født i 1660, fremstår som mer moderne og internasjonal enn stilen til Johann Sebastian Bach selv om mesteren i Leipzig var litt yngre, født 25 år senere.

Roterer Ovid i sin grav?

I operaen bygger tekstforfatteren Pietro Pariati på teksten i Ovids ”Metamorfoser”, bok 10. Men den keiserlige bursdag ga viktige føringer til utformingen, og det spørs om ikke Ovid roterer i sin grav når det til slutt er keisermakten som redder kjærlighetsparet fra den evige død.

I 1715 ble operaen framført konsertant og uten kostymer og kulisser.

Et hovedtrekk i handlingen er den ekteskapelige trofastheten og ikke det tradisjonelle spørsmålet om å settes på prøve. Også Orfevs som musiker og musikkens makt over dødens krefter er tatt vekk.

Mellom Paradis og Dødsriket

Handlingen begynner etter at den ulykkelige brudgom Orfevs har mistet sin brud Evridike like etter bryllupet. Hun ble bitt av en slange og havnet i dødsriket.

Operaen åpner med at Orfevs klager over sin ulykkelige skjebne, og koret fra Elysium, de paradisiske øyer, trøster ham.

Hjertene røres

Orfevs ble den gang sunget av en kastratsanger, altkastraten Gaetano Orsini, som hadde rykte på seg for ikke bare å være en fremragende sanger, men også en som ”i høyeste grad rørte ved sine tilhøreres hjerter.”

De salige ånders kor er komponert for trestemmig sopran-kor, alter og tenor og altså uten basser. De hører ikke hjemme i de lyse, paradisiske klanger.

Skummel svoger

Etter Orfevs’ klage er vi i dødsriket der Evrydike har fått følge av en person som ikke alltid opptrer i andre Orfevs-operaer.

Aristeo er bror til Orfevs og litt av en luring. Han er sjalu på sin bror og har slått følge til dødsriket for å erobre sin skjønne svigerinne. Han sår tvil om hvor ivrig broren er etter å hente henne tilbake til livet. Men Evrydike avviser ham og tviler ikke på sin ektemanns trofasthet.

Sjalusi som siciliano

I neste scene møter vi selveste herskerinnen i dødsriket Proserpina, eller Persefone som grekerne kalte henne. Hun ser at den nyankomne Evrydike kan være en trussel mot henne.

I danserytmene til en siciliano frykter hun at hennes mann, kongen i dødsriket, Pluto, eller Hades som grekerne sa, blir forelsket i Evrydike.

Men kjærlighetsguden Amor dukker opp, og hun trøster Proserpina med at Evrydike og Orfevs alltid er trofaste mot hverandre. Amor får støtte av et helt kor av kjærlighetsguder.

Ingen prøve

Så kommer et litt uvanlig innslag i historien om Orfevs og Evrydike. Orfeus dukker opp i dødsriket og møter sin hustru.

Her er det ikke snakk om det mest kjente trekket i den gamle historien, - at han skal settes på prøve og ikke se på henne.

Ferjemannen ga seg

Evrydike tror først at han er en ånd, men han er virkelig der i kjøtt og blod. Han forteller hvordan han gråt så utrøstelig at han klarte å overtale ferjemannen til å sette ham over til dødsriket.

I duetten mellom Orfevs og Evrydike blir det tydelig at Gluck bruker den samme fordeling av stemmer, sopran og alt, i sin tonesetting av historien i 1762.

Svale

Orfeus og Evrydike spør hverandre hvordan de kan komme sammen tilbake til livet. Evrydike sammenlikner kjærligheten mellom mann og kone med hvordan svalen alltid søker til sin make.

Og det er ikke fritt for at det er litt fuglestemning i melodikken.

Kjærlighetsmenuett

I bakgrunnen lytter dødsrikets dronning Proserpina og kjærlighetsguden Amor til de elskendes forsøk på å finne en løsning. De blir overveldet over parets trofaste kjærlighet som lovprises av Proserpina. Hun er den mest danseriske i underverdenen. Hennes første arie var en siciliano, og den andre en menuett.

Proserpinas hyllest til kjærligheten gir vårt kjærlighetspar håp om at de kan få gudenes hjelp, og de bønnfaller dronning Proserpina og Amor.

Trofast

Amor blir beveget av parets hengivenhet til hverandre. En ærlig kjærlighet kan aldri forråde trofastheten, synger hun.

Gudene blir mer og mer mildnet av bønnene til Orfeus og Evrydike, og intrigene fra den onde svoger Ariosto blir avslørt.

Dionysos

Siden forestillingen var en del av en keiserlig fødselsdag, fikk det konsekvenser for utformingen av handlingen. Borte er den opprinnelige historien om det mislykte redningsforsøket og Evrydikes ugjenkallelige vei tilbake til døden.

Borte er også at kroppen til Orfeus blir revet i stykker av de ville følgesvennene til Dionysos.

Keiseren

Tragedien blir til happy ending når selve bursdagen tas inn i handlingen. Det synges om at det er Jupiters bursdag, og det er en svært nærliggende henspilling på den hjemlige Jupiter, keiser Karl den 6. og hans tredveårsdag.

Kongeparet Proserpina og Pluto bryter sin egen dødrikets lov, og sammen med Amor ber de Evrydike og Orfevs vende tilbake til livet.

Gravid kjærlighetslykke

Og ikke nok med det. De skal vise sin kjærlighet ved å bli foreldre, en svært så tydelig henvisning til at keiserinne Elisabeth Christine var gravid i tredje måned med ham som skulle få navnet Leopold.

Ikke rart at Amor og koret avslutter operaen med at dette er dagen da keiseren ga oss den aller største kjærlighetslykke.

Napoli

Framførelsen i NRK P2 er fra en EBU-konsert i Wien og med musikere fra Napoli. Den musikalske leder heter Antonio Florio, og siden 1987 har han ledet sangerne og musikerene i La Capella della Pieta de’ Turchini.

Turchini har gitt navn til både kirker og slott i Napoli og et Centro di Musica Antica, Senter for gammel musikk. Herfra er det gått mange gjestespill til tidligmusikkfestivaler rundt omkring.

Søndag 23. mai kl. 19.30 Musikkantikk
Orfeo ed Euridice (1715) av Johann Joseph Fux
Tekst av Pietro Pariati etter Ovids ”Metamorfoser”
Romina Basso, mezzosopran, Orfevs
Francesca Boncompagni, sopran, Evrydike
Maria Ercolan, sopran, Amor
Valentina Varriale, alt, Prosperina
Makoto Sakurada, tenor, Pluto
Giuseppe De Vittorio, tenor, Aristeo
Sangere og musikere fra La Capella della Pietà de’ Turchini, Napoli
Dirigent: Antonio Florio
Fra konserthuset i Wien 24. januar 2010
Presentert av Torkil Baden