Budskapet adresseres oss, ordløst, mens operalitteraturens lengste overtyre spiller opp, og dermed er Wagnerpartituret fra 1861 blitt brennaktuelt fra første øyeblikk: Vi er på det skrå operataket i Bjørvika, og alle som befinner seg der faller og fanges inn i operahusets indre. Kunstens tempel viser seg å romme selveste Venusberget, hvor all verdens operafigurer byr seg frem; glorete forførerisk og klisjéfylt inntil det groteske. I scenebilder som må være norsk operahistories mest fantastiske, kjøres meterhøye tårn med et vell av kjente rollefigurer fra Youngstorg-operaen rundt og byr seg frem, små barn agerer engler, vakre ballerinaer tripper og vi kjenner alle på følelsen av å ha vært forført av disse mange ganger før.
Spektakulært scenemaskineri
Regissør Stefan Herheim
Foto: Eckehard Schulz / APNår Venus dukker opp på et skjell og synger om hvor glad hun er for å ha fanget mennesket Tannhäuser i sitt rike, er det med solid stemmeprakt og ikke minst spill fra Judit Németh som overbeviser oss om at Venus også er kunstens muse. Vegger, gulv og interiør dreies opp, ned og rundt med en velsmurt teknologi som er med på å forsterke Herheims metakommentar til oss, som i teaterkulissenes mange speil ser oss selv sitte og bli imponert over spetakkelet. Dobbeltgrepet med erotikk og operakunst som forfører fungerer slående godt, hele forestillingen igjennom.
Majestetisk operakor
”For mye”, roper Tannhäuser og klarer til slutt å flykte ut til oss i salen og virkeligheten. Spørsmålet er om den er så mye mindre illusorisk: Pilegrimskoret, som med hellig overbevisning synger ham i møte på Oslo S, er dresskledde businessfolk med mekaniske bevegelser på vei mot mer mammon. Aldri før har jeg hørt Operakoret synge bedre. Gjennom flere av operaens tuttipartier fylte koret salen med en mektig klang, varm og akkurat så grensesprengende majestetisk som Wagnermusikken krever.
Religion og kunst som forfører
Når Tannhäuser møter sine gamle venner og sin elskede Elisabeth, slår Herheims tolkningsgrep til igjen: Venus’ motstykke; Wagners kyske middelaldermiljø, er gjort om til frelsesarmésoldater av i dag. Det er et troverdig grep som bærer, ikke bare fordi frelsesarmeen forkynner gjennom musikk. Wagnerdramaet bærer hele tiden i seg en tvil om hva som er den rette vei, og religiøse, sekteriske miljøer er blant dem som også i dag står først i køen for å lede oss. Derfor kan vi leve med at frelsesarmémiljøet ble karikert på grensen til det forutsigbare.
Troverdig Elisabeth
Elisabeth synges av den unge svenske sopranen Elisabet Strid. Som hellig gladkristen har hun i utgangspunktet en vanskelig rolle, og i hilsningsarien var hun stiv og endimensjonal. Men det tok ikke lang tid musikken selv tok over for det karikerte. Strids stemmekraft gjorde den splittede dragningen mot Tannhäusers kjødelige kjærlighetserfaring både tydelig og troverdig. Minnesangerne blir en mindre viktig del av oppsetningen, både regimessig og musikalsk. Magne Fremmerlid gjør en ypperlig Landgreverolle, som autoritær leder av Frelsesarmésoldatene.
Tannhäuser i fri flyt
Katalysatoren for all elendigheten, Tannhäuser, synges av amerikaneren Gary Lehman. Han debuterer i rollen, men har på kort tid blitt en erfaren Wagnertolker. Med forunderlig letthet holder han seg flytende, gjennom alle rollens fasetter fra angrende synder til utro forræder. Som hos Don Draper i den berømte TV-serien Mad Men forblir hans valg rasjonelt sett uforståelige. Lehman beveger seg inn og ut av de ulike verdener som i en drøm, mye fordi han synger den krevende rollen så befriende uanstrengt. Som Draper (som også faller ned inn i sitt overfladiske reklamemiljø i åpningsvignetten) har Tannhäuser innsett at det er illusjonens kraft som rår, det nytter ikke å kjempe imot. Det er bare å fortsette å forføre og bli forført. Derfor er det flott at Tannhäusers store arie om sin mislykkede pilegrimsreise, Romafortellingen, her fremstår mer som usedvanlig godt skuespill, enn som en sann historie om ekte frelsesvilje. Herheims grep strammer seg mesterlig til når Tannhäuser får sin syndsforlatelse til slutt: Himmelriket viser seg nemlig også å være forræderrisk, iscenesatt som en operaforestilling av en lattermild Venus. Spørsmålet om hva som er sann kunst/sann frelse, lar Herheim slik forbli ubesvart.
Wagnersuget uteble i orkesteret
De sceniske kvalitetene ble ikke fulgt opp i like stor grad av orkesteret. Særlig i de viktige forspillene til 1. og 3. akt ble det en del usikker intonasjon hos blåserne. En del skyldtes nok premierenerver og retter seg etter hvert. Messingblåserne på scenen kom bedre fra det, det gjorde også strykerne som spilte med fyldig og sikrere klang. Den rumenske dirigenten Christian Badea fulgte opp den særdeles musikalske regien, hvor de avgjørende øyeblikkene sto frem med stor tydelighet. Men han hadde en tendens til hurtige tempi og korte fraser, som gjorde uttrykket til tider mer hverdagslig enn Wagners lange linjer spiller opp til. I denne oppsetningen var det i alle fall ingen grunn til å krympe dimensjonene, med sangere, regi og scenografi som i usedvanlig stor grad fulgte opp Wagners fantastiske operaunivers.
Les/se også: