Pubertet som rockemusikal

Spring Awakening, musikal av Steven Sater (tekst) og Duncan Sheik (musikk). Oversatt av Håvard Rem.
Med: Lena-Kristin Ellingsen, Adil, Jens-Petter Olsen, Heidi Ruud Ellingsen, Emilie S. Christensen, Sofie Bjerketvedt, Trude Øines, Sten B. Hansrud, Espen B. Kristoffersen, Thomas B. Ottersen, Olav Waastad, Helle Haugen, Geir Kvarme.
Regi: Kjersti Horn
Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem
Koreografi: Jan Nicolai Wesnes
Scenografi: Sven Haraldsson
Premiere 29. jan. 2010 på Oslo Nye Teater

Ungdommene lever i 1891, og slik er de også påkledd. Men det er ingen viktoriansk scenografi. Scenebildet er utfordrende asketisk med fem trapper oppover slik at alt skjer nært og frontalt mot publikum. De hundre og tjue år gamle dialogene avbrytes av nye sanger som fremføres eksplosivt som på en rockekonsert.

Slår hardt

Det er et spennende formeksperiment å krysse det gamle og nye så krasst.

Det er blitt en forestilling som slår hardt, også bokstavlig talt når ulydige barn får pryl på scenen.

Barnetragedie

Det begynte som et skuespill av Frank Wedekind, og det forble i bokform i mange år før noen våget å sette det opp. Denne pioneren for ekspresjonismen kalte stykket sitt ”en barnetragedie”, og den skildrer det samfunnet vi kjenner fra kunsten til Edvard Munch og Henriks Ibsen.

Wedekind er også tekstforfatteren bak den dristige ”Lulu” som ble til en opera av Alban Berg.

Storken

Her tror man på storken og blir gravid. Man kan ikke snakke høyt om de viktige tingene i livet, og noen skyter seg. Denne kritikken av en autoritær, borgerlig dobbeltmoral som skaper tapere er dessverre ikke foreldet.

Åpenhet og fordomsfrihet kan være like vanskelig i dag, og det gjør stykkets budskap påtrengende.

Humor

Stykket har ingen drivende dramaturgi, men er episodisk sammensatt i sin skildring av de fjortenårige tyske skoleelevene og deres pubertet. Det er mye snakk, og selv om den norske språkdrakten til Håvard Rem flyter godt, er det ikke alltid like mye fart over dialogene til de unge skuespillerne. En del parodier løser opp, og humoren gjør at sexskildringene ikke blir lumre.

Helle Haugen og Geir Kvarme er som kameleoner i et uttall voksenroller og med forbløffende karakteristikker.

Komponisten Duncan Sheik (t.v.) og tekstforfatteren Steven Sater da de fikk 8 Tonypriser i 2007

Foto: www.duncansheik.com

Sekstitallet

Aggresjon og drømmer kommer som musikalske utbrudd, og de tjue musikknumrene minner om sekstitallets musikaler ”Hair” og ”Tommy” med både hard rock og mykere pop. Den amerikanske komponisten og popsangeren Duncan Sheik har fått mange priser for denne musikalen sammen med tekstforfatteren Steven Sater. Det må skyldes det engasjerende temaet og den friske utformingen.

Bare få av sangene er genialt fengende, men de uforutsigelige melodigangene er spennende. Og de drivende rytmene har en dramaturgisk effekt.

Strykere

Musikken blir flott framført, og orkesteret på syv musikere har noe så sjeldent som tre følsomme strykere og ingen synthesizere. Det har musikalsk ansvarlig Andreas Utnem all ære av.

Lena-Kristin Ellingsen og Jens-Petter Olsen i hovedrollene synger fint, og det er nydelig kor både som jentekor, mannskor og blandakor.

Heftig

Koreografien til Jan Nicolai Wesnes er i et heftig kroppsspråk, som sprenger seg ut av de boblende kroppene.

Instruktør Kjersti Horn og de andre bak scenen har utformet det hele slik at det treffer oss med sine kontraster og direkthet.

Ingen drøvtygging

Oslo Nye Teater har all ære av å satse på nye produksjoner i stedet for å fortsette drøvtyggingen på etablerte suksesser.

I London gikk forestillingen ikke så bra og slo bedre an hos ungdommen enn blant det voksne teaterpublikummet. Her er det er all grunn for alle generasjoner å få med seg dette engasjerte uttrykket.

(Kulturnytt)