Trubadurene oppsto i Sør-Frankrike, i området fra Bordeaux til Provence på 1100-tallet. Trubadurene var først ute med å lage kunst ved å kombinere tekst og musikk, lyrikk i ordets egentlige forstand.
Blant trubadurene blir den føydale orden snudd opp ned. Ridderen blir kvinnens vasall. Kjærligheten skulle være uselvisk, forsakende, tålmodig og ydmyk. Ridderlig kjærlighet var ikke lidderlig.
Leonore av Aquitaine
Trubadurene hadde høy status. Villmannen Guillaume IX , hertug av Aquitaine, som ble ekskommunisert av paven to ganger, er den første vi har sporene av. Han var bestefar til Leonora av Aquitaine som var gift med Louis VII først, deretter Henry II av England, og ble mor til Richard Løvehjerte, som rir høyt på hest utenfor parlamentet i London.
Hun styrte over sju ganger mer land enn kongen i Paris, og hadde en spesielt utvalgt trubadur som sin elsker uansett ektemann. Den ridderlige kjærligheten var så respektert at hun kunne tilbes av andre enn sin ektemann.
Leonoras trubadur var Bernart de Ventadorn. En trubadur måtte være høvisk og veldannet.
Trubadurenes kjærlighet er full av intensitet, spenninger og motsetninger. Her er det plass til både det edle og det obskøne, det idealistiske og det jordnære. Både Eleanor av Aquitaine og dattera Mare de Champagne, var sentrale i de sytti årene trubadurmiljøet var på høyden på 1100-tallet.
Fin s'amors
Temaet var den ideelle kjærlighet, det som siden er blitt kalt høvisk kjærlighet. De kalte det Fin’amors.- ren kjærlighet, Chaucers: ’gentil lovyng’, eller ’gentilesse’ på fransk. Elskeren blir forfinet gjennom den erfaringen det er å være en verdig elsker, som Bernhart de Ventadorn ville ha sagt det: Kjærlighetens gleder styrer min munn, mitt blikk, mitt hjerte, min forstand.
Sentralt står det hemmelige ved elskoven, de store følelsessvingningene, og det smertefulle. Men de som ikke er i gledens tilstand og ikke retter sitt sinn inn mot elskov og kjærlighet, får et trist liv, synger Bernhart.
Grevinne de Dia
Det er uenighet om kvinnens rolle i miljøet. Men det fantes en gruppe kvinner mellom 1170 og 1260, kalt trobairitz . Den mest kjente er grevinne Beatriz de Dia. Det finnes bare ei vise etter henne, og teksten går omtrent slik:
Jeg må synge det jeg helst ikke ville
For klagen retter jeg mot mannen jeg elsker
- du som for meg er alt på jord
Men for deg betyr det visst ingenting
At jeg er kjent som vakrere enn noen andre
Det er skuffelsen mitt hjerte lyder
I denne sangen om en utro mann
Den utro mannen var fyrsten av Orange, Raimbaud d’Aurenga, tidens fremste trubadur av rang og renommé.
Evert Taube
Det er ikke lett å se forskjell på teksten til mannlige og kvinnelige trubadurer. Kvinnene opprettet kjærlighetsdomstoler – les cours d’amour, som Evert Taube fantaserer omkring i boka Vallfart om det landet han kalte Trubaduriet, som strakte seg fra Barcelona til Toscana.
Det finnes en forbindelse mellom trubadurene og en arabisk poetisk tradisjon i tråd med Tusen og en natt, og med romeren Ovids frivole vers. Det er ofte hentydninger til slike arabiske og romerske kilder i dette miljøet som omfattet toppen av det som fantes av dannelse i middelalderen.
Evert Taube skriver i Vallfart: Alle som vil forstå hvordan våre egne folkeviser og hele Europas lyriske diktning har oppstått, må løse gåtene om den provencalske trubardurpoesiens opprinnelse.
Variert repertoar
Det finnes mange sjangre i Trubaduriet, og en trubadur måtte beherske dem alle:
Vers , ble moralske strofer kalt
Canso, var en høvisk kjærlighetssang, fins d’amor.
Sirvente var satirisk
Tenso, debatt mellom
Pastorela, et amorøst møte mellom ridder og kvinnelig gjeter
Dansa, en folkelig dansevise
Descort, en sang hvor alt er i alt er i endring, både språket og rytmen
