Joda. Den slags er kjent både fra litteraturen og det virkelige liv. Men her har Jules Massenet og librettisten hans snudd opp ned på en moralsk fabel om Den hellige Thais som har levd i katolsk tradisjon i mer enn tusen år.
En ørkenprofet
I operaen Thais, som er bygd på et dikt og senere en roman av Anatole France, møter vi munken i den egyptiske ørken utenfor byen Aleksandria. Historien er lagt til trehundretallet, da Aleksandria var et av de sentrale strøkene i den kristne verden, sammen med Konstaninopel og Roma.
Munken Athanael lever i et kloster. Han forteller kollegaene sine om hvor forarget han er over det utsvevende livet i byen han nettopp har besøkt. Det er Thais som er kilden til utsvevelsene, mener han. Han ble en gang fristet han også, forteller han, men snudde i døra.
Om natta drømmer han om damen, og tar det som et tegn fra Gud om at han må handle, og drar til byen trass i kollegaenes advarsel om å blande seg inn i hva folk holdt på med.
Han tar inn hos Nicias, en venn fra gamle dager. Nicias og Thais har vært sammen en ukes tid, forteller Nicias, og nå skal de ha fest. Athanael bytter munkekappe med festklær. Fristelsene er påtrengende. I Anatole France’ roman er påklederskene nakne. Det er de ikke i operaen. Ikke helt.
Thais' meditasjon
Thais blir grepet av munkens intense blikk, og inviterer ham med. Han skjuler ikke sine hensikter, men sier han vil besøke henne der hun bor for å snakke ut.
I heimen sitter Thais og gruer seg til å bli gammel. Munken kommer, river av seg selskapsklærne, og står der som den ørkenprofeten han er. Han ber henne angre, og endre livet sitt. Thais bryter sammen i hysterisk latter. Det bringer henne inn i en tankefull stund, den berømte meditasjonen til Thais, som er blitt et populært stykke instrumentalmusikk. Om morgenen vekker Thais munken, som har sovet utenfor huset hennes, og sier at hun vil gjøre som han sier. Hun vil følge ham ut i ørkenen. Hun brenner huset sitt, og klærne sine, og alt som fysisk binder henne til fortiden.
Thais’ gamle venner er temmelig forarget over vendingen saken har tatt, og vil gå løs på Athanael. Munkens gamle venn Nicias redder ham ved å kaste penger ut over de rasende menneskene, slik at Thais og Athanael får tid til å forsvinne.
Begjær i ørkenen
I ørkenen holder Thais på å falle sammen av utmattelse, men munken driver henne hardt. Han mykner da han ser hennes blødende føtter, og bøyer seg ned for å kysse dem. Da De Hvite Søstre kommer for å ta til seg Thais for at hun skal begynne et nytt liv i anger og bønn, oppdager Athanael at han blir fra seg av sorg og fortvilelse over at han ikke får se henne igjen.
Tilbake i klosteret sitt klarer han ikke å ta til seg verken vått eller tørt. Og da han drømmer om Thais’ i all hennes sanselighet, og får det for seg at hun er i ferd med å dø, farer han ut i stormvær og blæst. Da han kommer fram til henne, ligger hun under et fikentre og er døden nær. Der ligger hun og drømmer om Paradis, og forstår ikke hva Athanael forteller: Han har alltid begjært henne, og gjør det fortsatt. Og så dør hun.
En katolsk legende
Fortellingen i operaen Thais er en ironisering over den katolske myten om Den hellige Thais av Alexandria. Hun var en etterspurt skjøge – som det kalles på kristent hold – og var blitt svært velstående. Elskerne hennes sloss om henne med livet som innsats.
I følge den katolske legenden var det ørkenprofeten Pafnutios som ble oppglødd av tanken på å omvende henne. Det gikk riktig greit. Thais falt for Pafnutios’ føtter og ba om bot. Så brente hun alt hun eide på byens torg, og Pafnutios brakte henne til en liten celle som ble forseglet med en blydør, slik at det bare ble igjen en liten dør hun kunne få mat igjennom. Hun skulle bare få litt brød og litt vann, og det var alt.
- Men, fader, hvor vil du at jeg skal gå på do? Spurte Thais
- I cellen, som du fortjener, svarte han.
I tre år levde Thais i denne cellen. Da begynte Pafnutios å bli redd for Thais’ liv, og begynte å åpne døren.
- Kom ut, for Gud har tilgitt dine synder, sa han.
Thais tryglet ham om å la være. Da sa Pafnutios – og det er vel moralen i denne moralske fortelling:
- Gud har tilgitt dine synder, ikke på grunn av dine botsøvelser, men fordi du alltid husket dine synder i din sjel.
Så ble Thais tatt opp i det kirkelige fellesskap sammen med de andre nonnene, men døde femten dager senere, i all herlighet og hellighet.
Thais - en skytshelgen
Det finnes flere lignende historier med Maria Magdalena som forbilde. Thais er katolsk skytshelgen for botferdige prostituerte.
Graven til en kristen ved navn Thais ble åpnet i Egypt for hundre år siden. Men bortsett fra navnet, er det ingen spor som peker i retning ”vår” dame.
Navnet Thais er ikke tilfeldig valgt. Det er navnet på en gresk hetære i et stykke fra et av antikkens mest kjente komedier, som levde et par hundre år før vår tidsregnings begynnelse.
På 500-tallet ble legenden oversatt fra gresk til latin – kalt Vita Thaisis - av nok en hellig, nemlig den hellige Dionysos Exiguus, som også har æren for påfunnet om å dele vår tidsregning opp i tiden før og etter Kristi fødsel.
På 900-tallet – altså i vår tidlige vikingtid – skrev abbeddissen Hroswitha av Gandersheim fra Saxen i dagens Tyskland et drama om Pafnutios’ omvendelse av kurtisanen Thais, som renhetens seier over forførelsen.
En fransk ironi
Anatole Frances roman fra 1889 snur opp ned på myten om Thais, og Jules Massenet følger i romanens anti-katolske spor. Her er det begjæret som seirer, ikke renheten.
Jules Massenet skrev operaen med den amerikanske sopranen Sibyl Sanderson i tankene, og hun sang på premieren. Det som blir husket fra den forestillingen, var at det ene brystet hennes falt ut av kjolen. Sammen med den religiøse ironien var dette nok til å gjøre forestillingen skandaløs. Og dette var et århundre før Justin Timberlake blottet det ene brystet til Janet Jackson på et populært TV-show i USA, og fyrte opp forargelsen hos landets moralske majoritet.
Vi er forsikret om at det ikke skal skje noe lignende med Renee Fleming, som denne forestillingen er laget omkring. Hun er en dem som på alle andre måter kan fylle denne rollen. Hun spilte den for første gang i Chicago for sju år siden. Da sang hun også sammen med Thomas Hampson.
I forestillingen møter vi:
Thais – Renee Fleming
Athanael – Thomas Hampson
Nicias – Michael Schade
Metreopolitans kor og orkester ledes av Jesus Lopez-Cobos
Les også:
