Pianoet er enestående i musikklivet, ikke bare fordi det ruver som soloinstrument, men fordi pianoet representerer samfunnets viktigste kapitalistiske og teknologiske landevinninger . I motsetning til strykeinstrumentene har det forandret seg i takt med tidens industrielle og kommersielle prosesser. I perioder har pianister vært musikklivets helter. Alfred Brendel, som holder sin siste konsert i disse dager, er en av de seneste, kanskje en av de siste.
Perfeksjonist
Han er en perfeksjonist når det gjelder pianoer. Han er redd for det han kaller uforutsigelige instrumenter, og går igjennom mekanikken dagen før konserten. En av hans elever forteller hvordan hun måtte spille den samme akkorden i tjue minutter, før han ble fornøyd med åpningen av en Schubertsonatre. Var det ikke feil farge i klangen, så var det for mye bass – og så var det tjue minutter på neste akkord, og etter hvert hørte hun klangen som var i hans hode.
Østerrikeren Alfred Brendel framførte tretti år gammel alle Beethovens 32 pianosonater ved en konsertserie i London. I de tretti årene som fulgte gjorde han det samme over hele Europa og i USA, og spilte dem inn for tredje gang i 1995.
Humorist
Han har humor som hobby. Det synes slett ikke på ham, men de som kjenner ham godt, sier at det kan høres når han spiller Beethovens Diabelli-variasjoner. I boka ”Music sounded out” beskriver han noen av Diabellivariasjonene som leende. Komisk musikk skal framføres komisk. Når han spiller Haydn, for eksempel i en av hans C-dursonater hvor det er en h-durakkord, anlegger han en humoristisk tone.
Han er vårt tids mest intellektuelle pianist, og skriver bøker og essays, og artikler i New York Review of Books og det tyske Die Zeit. Her ikler han musikken bilder og tanker. Beethovens Dibaellivariasjoner kan han beskrive, den ene som en gladiator som spenner musklene, den andre som et snøkrystall, en tredje variasjon er et temmet troll. På den måten kan han også få folk som ikke har noe forhold til musikk til å lytte.
Men hjemme hos Brendel er det Liszt på alle veggene. For meg ble Brendel en Liszt-åpner.
