Lørdagsoperaen i NRK P2 14. juni er Giuseppe Verdis . Her er historien om virkelighetens Violetta.
Marie Duplaissis var født 15.1.1824. Faren var en handelsreisende som mishandlet sin hustru slik at hun reiste til Paris som hushjelp. Marie ble satt bort på en gård hvor hun ble seksuelt mishandlet fra hun var elleve år.
Hun ble overlatt til sin far fjorten år gammel. Han solgte henne til en seksti år gammel ungkar.
Marie rømte fra ham, og delte et par uker seng med sin far på et pensjonat før de ble kastet ut. De dro til Paris, hvor hun ble forlatt. Fjorten år gammel sydde hun blonder og broderier. Hun var en av Paris' grisetter.
En skjønn greve
Vendepunktet ble møtet med restauranteieren Nollet, som ga Marie en leilighet og en etableringssum. Da var hun femten år.
Seksten år gammel møtte hun den unge greven Le beau Agenor. Han bidro med privatlærer, piano- og dansetimer. Fra da av og til Maries død bestod hennes daglige rutiner av pianoøvelse på formiddagen, fulgt av en times lesing, før hun gikk en spasertur. Om ettermiddagen holdt hun salong, og tok en tur til sydamen, om hun fikk tid. Siden var det teater eller opera – hun fikk etter hvert en egen losje i operaen. Natten tilhørte hennes til enhver tid oppvartende amant de coeur.
Hun ble en meget dyr dame. Menn slo seg sammen for å underholde henne.
Respektabelt gift
På et operaball traff hun grev Eduarde de Perregyeux, som hun giftet seg med for å bli respektabel. Eduard leide et hus til henne på landet for at hun skulle komme unna de slitsomme pliktene i Paris, i følge forfatteren Micheline Boudet i boka Les Fleurs de Mal, om tidens demi-mond’er. For Marie betydde nok menn penger og anseelse mer enn følelser. Hun var respektabel nok til å omgås Franz Liszt både i Paris og i Konstantinopel. Franz Liszt ble hun presentert for gjennom legen, som hun delte med Franz Liszts mor, og Liszt var flere ganger Maries gjest. Hun ble underholdt av sin ektemann Eduard inntil pengenes hans tok slutt.
Dyr dame
Høydepunktet i hennes karriere var forholdet til en tidligere russisk ambassadør i Wien, grev Stackelberg. Da var forbruket hennes oppe i 180.000 francs - en sum som tilsvarte ti ganger inntekten til et fransk regjeringsmedlem. Målt etter norske forhold ville det private forbruket hennes tilsvare fem til ti millioner i året, og med det ville hun nok også ha blitt en respektabel og beundret person også under norske forhold – med den forskjell at hun ville hatt hytte på Hafjell i stedet for egen losje i operaen.
Rastløs
Marie Duplaissis blir av samtiden beskrevet som mystisk og fjern. Hun hadde et blekt, melankolsk ansikt – som kunne stråle opp ved et vennlig ord. Hun frydet seg over vågede sanger, vill dans og champagne. Hun var rastløs og humørsyk, med en hang til å lyve om de minste ting. Hun var en lidenskapelig gambler. Kjedsomhet var det verste hun visste.
Selvopplevd
Alexander Dumas var hennes amant coeuer fra september 1844 og et års tid framover. Da var de begge tjue år gamle.
Marie Duplaissie døde av tæring (tuberkulose) 23 år gammel i februar 1847. Året etter skrev Alexander Dumas Kameliadamen. Fortelleren i Dumas’ roman har ved auksjonen av Kameliadamens eiendeler kjøpt Prevosts roman Manon Lescaut. Fortelleren treffer Armand, som har gitt Kameliadamen denne boka, og så forteller Armand sin historie til fortelleren – et klassisk grep i litteraturen på den tida.
I et brev til Sarah Bernhard skriver Alexander Dumas at han var romanens Armand – altså ikke fortelleren, men mannen som egentlig hadde opplevd historien.
Marie blir opera
I 1853 skrev Verdi operaen La Traviata, om damen på avveie.
Vi møter Violetta, som hun heter her, i første akt, da hun møter Alfredo Germont, som er hennes gjest og viser henne både omsorg og andre interesser. Men hun gir ham en blomst, og sier at han får komme når blomsten visner. Hun vil ikke forandre på livsførselen.
I andre akt, tre måneder senere, har tonen forandret seg. For da kommer Alfredos far og sier til Violetta at forholdet mellom Alfredo og henne er i ferd med ødelegge familiens renomme. Det er til skade for Alfredo, og søsteren hans blir ikke gift på grunn av henne. Violetta forteller hvor syk hun er, og at Alfredo er alt hun har igjen å leve for. Men faren gir seg ikke, og Violetta kapitulerer. Hun lover å gjøre det slutt med Alfredo uten at han skal få vite grunnen, før etter at hun er død.
Dette er et hastverksarbeid fra Verdis hånd, men kanskje hans mest populære stykke. Det kommer nok delvis av alle valsene og lystigheten, men først og fremst av at musikken portretterer et menneske av kjøtt og blod – det er virkelige mennesker vi skal møte.
