Kenny Wheeler Big Band – The Long Waiting

CD-anm Kenny Wheeler - The Long Waiting

I en alder av 82 år og med en betydelig plateproduksjon bak seg framstår nå Kenny Wheeler i helt ny drakt når han lanserer sitt Kenny Wheeler Big Band. Dermed sluttes sirkelen til debutplaten fra 1968 som også hadde stor besetning. Gjennom årene etter har vi oftest møtt Kenny Wheeler i lyriske småbesetninger, men under tittelen The Long Waiting presenterer den kanadisk-britiske trompetisten og flygelhornisten nå 70 minutter selvkomponert musikk i stort og til dels dramatisk format med 18 musikere, inkludert vokalist.

Flertydig

Kenny Wheelers velkjente melankoli og tenksomhet er der stadig, men i nye former og dimensjoner. Musikken beveger seg ofte i flertydige rytmer, og nøkkelen til å forstå dem ligger i flere av de selvforklarende titlene, som for eksempel Four, Five, Six.

Over massive klangputer spenner Kenny Wheeler sine søkende og bølgende melodilinjer, og på toppen av storbandklangene svever Diana Tortos ordløse stemme. Iblant irriterer jeg meg over hennes vibrato som jeg synes burde vært temmet til dette bruk, men Torto leverer også noen av platas høydepunkt når hun får slippe til som improviserende scatvokalist.

Ujevne solister

Ellers er solistprestasjonene ujevne, fra Mark Nightingales kraftfulle og virtuose trombone og Ray Warleighs jucy altsax til Duncan Lamonts katastrofale bidrag på samme instrument.

Kenny Wheeler selv imponerer med uttrykksfullt og fleksibelt flygehornspill i alle registre og med en litt svevende intonasjon som allikevel garantert overgår 82-årige blåsere flest. I omslagsteksten trekkes det paralleller til både Picasso og Brahms, kunstnere som i likhet med Wheeler også viste økende produktivitet sent i livet.

Enhetlig uttrykk

Samlet framstår Kenny Wheelers storbandmusikk som et svært så enhetlig uttrykk, med faren det innebærer for å bikke over til det monotone - iblant savner jeg en streng produsent som kunne satt saksa i partier hvor tingene flyter ut. På den annen side gjør det faktisk godt å høre musikk som er uberørt av tidas inflasjon i kontraster. Så uansett var det absolutt verdt å vente på Kenny Wheelers Long Waiting.