31.10.2014
CD-anmeldelse:

Keith Jarrett i Rio

Keith Jarrett (Keith Jarrett)

Han er modig og sjenerøs, fantasifull og utrolig slitesterk, den gode Keith Jarrett (66). Det skal tross alt noe til å gå på podiet i verdens største konsertsaler og sette seg alene til et flygel, helt uten å vite hva han skal spille - før der og da.

Hør anmeldelsen

Er han vår tids Mozart eller Chopin? Keith Jarrett har gjennom 40 år nå holdt improviserte solo pianokonserter verden over, konserter som i neste omgang er blitt bestselgere hos plateselskapet ECM. Den siste ble tatt opp 9. april i år i Brasil.

Alt kan skje

Alt improviseres, alt kan skje, og det skjer noe nytt og uhørt gang på gang. De 15 improvisasjonene fra Rio-konserten er en helt annen musikk enn den vi har hørt på for eksempel Köln-konserten, Paris-konserten, Wien-konserten eller Carnegie Hall-konserten.

Keith Jarrett har den utrolige evnen til å gå inn i øyeblikket, slå an et lite motivisk innfall og utvikle det til et storslått og tilsynelatende gjennomkomponert stemningsbilde. Uten at det av den grunn oppleves som en planlagt strategi. Han byr rett og slett på sin musikalitet, assosiasjonsevne og sine musikalske erfaringer. Hvilke erfaringer er så det?

Utfordrende og flertydig

Keith Jarrett (Keith Jarrett)

Jarrett starter aggressivt søkende og selvutfordrende – fritonalt og rytmisk flertydig. Så er han i gang og tar seg fra lyrisk 1800-talls romantikk til svingende jazzvals, lekre klanger med tydelig Bill Evans-referanse, funky jazzrock og sørafrikansk ekstase - til konsertens første avdeling ender som en spansk bolero.

Men dette var bare oppvarming, det er i annen avdeling, altså på CD nummer to at det virkelig tar av. En romantisk, fri ballade, en naivistisk afro-vals og et impresjonistisk regnbuepreludium leder opp til en studie i det tostemmige linjespillets kunst – som et vår tids svar på fader Bach. Og så back home til vanvittig svingende stride-blues med hilsen til jazzhistoriens pianopionerer.
Så en tenksom sørgemarsj i moll som kunne vært en Jobim-hymne om han hadde levd til vår tid.

Ekstatisk

Rio-publikumets respons er da også ekstatisk, og Jarrett svarer virtuost i groovy two-beat med nye afro-elementer, i rå kamp mellom høyre og venstre hånd og med knock-out bråstopp. Før han tar oss helt ned med et tenksomt postludium i moll.

Så kan vi ved annen gangs lytting si at improvisasjonene iblant blir litt retningsløse og utflytende i formen, og at Jarrett kanskje hadde gjort det lettere for seg selv ved å skrive ned noen akkordrekker og temaer før han satte seg til å spille. Men da hadde også fallhøyden blitt mindre, så takk for at du tar oss med i dine store og små øyeblikk, Keith Jarrett.

:

  • Keith Jarrett - RIO (ECM)
    Keith Jarrett - RIO
  • Konsertopptak fra Theatro Municipal, Rio de Janeiro 9/4-2011
  • ECM 2198/99