Den amerikanske jazzen er død

Årets jazzplate

For Chano Dominguez ble i fjor signert det prestisjetunge amerikanske selskapet Blue Note. Og første album derfra, «Piano iberico» ble forrige uke kåret til årets jazzplate i Spania. Hans varemerke er flamenco-jazz, som han har dyrket fram gjennom et kvart århundre. Han tror han vet hvorfor Blue Note ville ha ham i stallen. Og det var ikke fordi han spiller jazz.

– Ja, jeg er jazzmusiker, og jeg spiller jazz, men jeg spiller jazz på spansk, derfor vil de ha meg. Jeg har min egen stemme, ingen spiller slik som jeg, sier han med trykk på alle ordene. Jeg kan skinne i mitt eget lys.

– Det utdannes flinke musikere i USA, men de gjør ikke annet enn å reproduserer mestrene fra 40-50-60tallet, men hvorfor spille «All the things you are» som Bill Evans, når Evans allerede har gjort det. Jazzspråket må fornyes, sier han over et kafebord i Barcelona, der han bor med kone og to barn, når han ikke er på turne et eller annet sted i verden.

Flamencojazz

Chano er født og oppovokst i Cadiz i Andalucia, i tjukkeste flamenco-land. Flamenco-gitar var det første han lærte å spille. I tenårene ga han seg rocken i vold, med el-gitar, synth og orgel. Men han ville videre.

– Jeg ville lære mer, grave meg dypere. Jazzen ble åpnebaringen. Jazzspråket forbinder deg med hele planeten, man kan spille med folk som har helt ulike musikalske aksenter. Det er enormt lærerikt. Da jeg skjønte det, visste jeg at det var veien å gå.

Og han gikk grundig til verks. Kjøpte plater, skrev ned soloene til nevnte Bill Evans, Chick Corea, Herbie Hancock, og de andre store mestrene for å skjønne hva de gjorde, tolke dem og lære. Han fikk aldri muligheten til å studere musikk, men lærte på gata og i øvingslokaler med jazzmusikere og ikke minst flamencomusikere, som har en ting felles, improvisasjonen.

Og langsomt grodde den nye sjangeren fram. Tilsammen har han gitt ut mer enn tjue album.

Reaksjoner

Hans første utgivelse med flamenco-jazz, «Chano» kom i 1993. Han gruet seg for reaksjonene i et land der rein flamenco er hellig for mange. Og de kom naturligvis. Men det som gledet ham mest var musikerne som ringte og sa han hadde vist dem en ny måte og bruke pianoet på. Han ble også invitert til å spille på sin første flamenco-festival.

Nå er ikke Chano Dominguez den første som blander jazz og flamenco. Paco de Lucia og hans musikere utforsket de samme elementene på 80-tallet, på sin måte. Enkelte amerikanske musikere har hatt flamencokrydder i musikken sin.

Men Chano er den eneste som har reindyrka sin sjanger gjennom årtier, hans navn er er synonymt med flamencojazz. For 25 år siden var han den eneste i sitt slag, men i dag fins det mange som spiller og lager flamencojazz i Spania. Chano tar frivillig æren for å ha inspirert ihvertfall noen av dem.

Fra jazz til klassisk

Hans siste steg har vært å gå inn i den klassiske musikken. For også her finnes flamencoen. På sitt siste album spiller han eget materiale, men tolker også verk av spanske klassiske komponister som Albeniz, Manuel de Falla og Enric Granados. Med på laget er hans faste flamencosanger Blas Cordoba, Tomasito, som danser og klapper og perkusjonist Israel Suarez.

– Det er flamenco i disse klassiske komposisjonene, sier han. For disse komponistene skrev for piano, og rytmene deres er som plukket rett fra flamencogitaren eller dansen. Som pianist skjønte han det straks han begynte og spille dem.

Men hvor skal man lete etter de nye mestrene, de geniale og fantastiske musikerne som kan bergta oss og fornye jazzspråket for nye generasjoner?

Jo, de finnes, det er Chano Dominguez overbevist om, men ikke der du tror. Du kan finne dem i Mali, eller Japan eller Italia, eller i en landsby hvorsomhelst. Men de klekkes ikke ut på Universitetet i Berkeley.