La deg ikke forlede til å tro at det er bibelen du har fått mellom hendene, selv om layout og form faktisk er ganske så gammeltestamentlig. De åtte kapitlene har de megetsigende titler første kapittel, andre kapittel, tredje kapittel og så videre, som var de Mosebøker. Og ikke nok med det, kapitlene er delt inn i nummererte vers, slik at en pastor lett kan vise menigheten til rett sted i teksten. Ingen snappy ingresser og catchy overskrifter, med andre ord. Og vi skjønner jo ideen. Men allikevel - så klerikal er vel ikke prestesønnen og jazzpianisten med klengenavnet jeg forresten tror han aldri helt har likt. Akseptert og levd med, ja - men aldri brukt om seg selv. - Hei det er Pastorn? Nei. - Hei det er Einar, du…
Lykke og depresjon
Uansett sin bibelske form er boka om Einar Pastor’n Iversens jazzliv viktig og kan kanskje til og med bli en liten bibel for tenkende og musiske mennesker. Det er altså en bok om en av våre største jazzmusikere gjennom tidene. Men også en bok om tidene. En bok om Oslo, Norge, New York, Japan, verden – gjennom det utrolige århundre vi har bak oss. Hitler, Gorbatsjov, Nelson Mandela, Fidel Castro, Olof Palme. Tsjernobyl, astronauter, en kaklende hønsegård i en kjøkkenhage på Holtet mens flysirenen går, barndommens uendelige sommer i Mandal, den store lykke og grenseløs depresjon – inntil det absurd komiske. Piller, alkohol og 13-akkordenes voicingsmuligheter er like viktige deler av historien.
Groovy og suicidal
For dette handler først og sist om musikk. Musikken som drivkraft og livskraft, men også som barriere og uoverstigelig problem inntil det totalt selvødeleggende. Det er en bok om det enkleste og det vanskeligste av alt – å være et unikt menneske. Begavet, vakker, kunstnerisk, følsom, sårbar, groovy og ekstatisk på jazzklubb og jamsession, hyllet av et stort publikum og av internasjonale medspillere, og nyskilt suicidal hjemme i en hybelleilighet med tauet liggende klart og telefonen innen en armlengdes rekkevidde for å kunne fortelle alle at nå skal det skje!
Åpenhjertig og sjenerøs
Det er historien om en vond lillefinger som nesten ødelegger et liv, og om en stiv og giktisk rygg. Men også om en høyreist, slank og stilig tennisspiller og en omsorgsfull småbarnsfar på hytte- og båttur i Nordmarka. Det er en åpenhjertig og sjenerøs bok hvor mange mennesker står fram modig selvutleverende. Den store forskjellen mellom denne boka og de seks til Knausgård er at hos Hilde Brunsvik blir ingen tråkket på og utlevert mot sin vilje.
Viser vei
Og det er en gripende bok. Du gråter og du ler. Du lærer faktisk ting om livet som det er vanskelig å få med seg mens du lever det. Myter og vulgærmeninger om hvordan tingene er – og klisjeer om hvem Einar Pastor’n Iversen ”er” - blir gjort til skamme. Og du sitter igjen med stor undring og takknemlighet. Her har det vært gjort research godt over det som er vanlig for en biografi. Det hagler med navn, og for den uinnvidde kan det være en lukket verden. Slik er jazzen og jazzmiljøet - enten er du på innsida, ellers så er du til de grader på utsida. Men denne boka viser vei inn i miljøet og menneskene og kan bli stående som et nøkkelverk for en tid langt utover vår egen.
Stor inspirasjon
Einar Pastor’n Iversens nå 80-årige jazzliv er et liv som fremdeles leves - og nå faktisk med jevnt oppadstigende kurve, til stor inspirasjon for de som stadig gleder seg over de lekre voicingene, de uventede reharmoniseringene med de smarte 13-akkordene, og den spenstige rytmikken med røtter til amerikansk 50-tall og Pastor’ns store inspirasjonskilde, pianisten Hampton Hawes. Gjennom Einar Iversen videreført og for evig del av norsk jazzpianotradisjon. Nå får vi ta enda mer del i dette fantastiske jazzlivet. Gled deg til å lese boka!
- Hilde Brunsvik:
- Einar Pastor'n Iversen - et jazzliv
- Aschehoug
