Denne enorme byen med over 13 millioner innbyggere svever ennå i en drømmetilstand og har ikke riktig bestemt seg for om den er en europeisk storby fra 1930 eller en sør amerikansk gryte anno 2010. Og musikken er lik byen der den oppsto, i skjæringspunktet mellom sine sterke europeiske tradisjoner og latinamerikanske røtter.
Gato & Chivo
Lenge før den argentinske tenorsaksofonisten Leandro ”Gato” Barbieri fikk internasjonal oppmerksomhet, var han en stjerne i Buenos Aires’ jazzmiljø på 50-tallet. Barbieri ga ut sitt første album ”Menorama” allerede i 1960 og var fast saksofonist i Lalo Schifrins orkester og bassisten Jorge Lopez Ruiz’ kvintett.
En annen stor tenorsaksofonist fra Argentina, men ikke på langt nær så kjent, er Horacio ”Chivo” Borraro. Han startet sammen med musikervenner den kjente jazzklubben med det megetsigende navnet ”Bop Club Argentino”. I 1959 byttet han instrument, fra klarinett til saksofon, da man ifølge ham selv ikke kunne høre klarinetter i jamsessions eller ”pizzas” som de heter på argentinsk jazzslang. Chivo ble den ledende saksofonisten i Buenos Aires i nesten 20 år, men fikk dessverre aldri det internasjonale gjennombruddet som Barbieri, Lalo Schiffrin eller Dino Saluzzi gjorde.
Tangojazz
Det er umulig å holde seg unna tango om man befinner seg i Buenos Aires. Tangoen var opprinnelig dansemusikk fremført live på barer, men utover på 30-tallet ble den hele Argentinas populærmusikk med fokus på lyriske sangtekster fremført av stjerner som Carlos Gardel og Robert Goyeche. Utover 50-tallet utviklet en ny form for tango seg som skulle revolusjonere tangoen. Komponisten Astor Piazzolla hadde i mange år prøvd å finne sin stemme innen moderne komposisjon. Da han studerte i Paris under den kjente pedagogen Natalie Boulanger, ble han sendt rett hjem til Argentina med følgende beskjed: ”Om du vil finne din egen stemme så bruk bakgrunnen din som tangomusiker”. Piazzolla skapte ”nuevo tango” som blandet elementer fra klassisk musikk, jazz og tango og flyttet tango fra dansehallen inn i konsertsalen. Det mest kjente tangojazz-albumet til Piazzolla ble til i 1974 da Piazzolla og hans italienske musikere møtte den amerikanske baryton saksofonisten Gerry Mulligan i Mondial Studioet i Milan. Resultatet ble platen ”Reuniòn Cumbre” som ennå står som hovedeksempelet på tangojazz i Piazzollas katalog.
Argentinsk fusion
70-tallet innledet også en ny gullalder for argentinsk rock, hvor jazz og rockemusikere i Buenos Aires jobbet sammen om å skape sjangeren Rock Nacional; rock med argentinske tekster. Også flere jazzmusikere i Buenos Aires ble inspirert av den argentinske rockens enorme nedslagsfelt og beveget seg inn i jazzrocken og det elektriske lydbildet til Miles Davis og Weather Report. I en fire dagers session i det kjente studioet Ion i 1972, samlet 6 argentinske og 2 uruguaiske musikere seg under ledelse av trommeslageren, Carlos 'Pocho' Lapouble. Med i studio han blant annet de to bassistene Lopez Ruiz og Jorge González, pianisten Fernando Gelbard samt den unge rockegitaristen Héctor Starc. Resultatet ble en av Argentinas fineste fusion plater, Jazzband De Free sitt album ”Ego”.
