31.10.2014
CD-anmeldelse

Garbarek - live i Dresden

Jan Garbarek - Dresden (Foto: presse)

Ny dobbel-CD og for første gang siden debutplata et konsertopptak.

Hør anmeldelsen

Den da 20-årige Jan Garbareks debutplate ”Til Vigdis” (1967) var et smårufsete opptak fra jazzklubben på Sogn studentby i Oslo. Han måtte bli 60 år før han var trygg nok på seg selv til å gi ut et liveopptak igjen, den gode Jan Garbarek – hele hans katalog for øvrig er gjennomkontrollerte studioproduksjoner. Men betyr dette at kontrollfreaken Garbarek har løsnet grepet? Nei absolutt ikke, Garbarek kontrollerer alt – inklusive sin egen ekstase.

Magi og beinhard regi

Dresden-konserten har det hele, dramatikken og den mollstemte tenksomheten, kompleksiteten og naiviteten, det inspirerte øyeblikkets magi og den beinharde formregien. Og gjennom det hele: den aldri sviktende virtuositeten, den overlegne kontrollen over instrumentet i alle registre, aldri en glipp verken i de magiske små utbruddene eller de store kraftutladningene.

Svinger grassat

Og det er virkelig storartet musisering. Allerede i det indiske åpningsnummeret kan vi juble – Jan Garbarek spiller jazz igjen og svinger grassat! Det neste øyeblikk utløser han de formelig tragiske følelser, og han rører oss til tårer med temaer så enkle og vakre at de kunne vært musikal-hits. Garbareks komposisjoner er enkle men spennende, selv om de iblant innfrir forventninger mer enn å overraske. Ideen å inkludere Rondo Amoroso er bedre enn gjennomføringen – Sæveruds bittersøte komposisjon reduseres både i form og emosjonelt, de interessante harmoniske vendingene er utelatt og musikken løser seg opp i skuffende kling-klang.

Intet egentlig samspill

Både medspillere og det etter hvert trampklappende publikum fungerer som et skreddersydd bakteppe. Den tyske pianist Rainer Brüninghaus er lojalt men temperamentsløst til stede og utfordrer aldri sjefen til virkelig dialog, slik en Keith Jarrett eller Bobo Stenson i sin tid kunne gjøre. El-bassist Yuri Daniel fungerer inntil det anonyme diskret med sin brasiliansk-portugisiske arv, mens ECM-plateselskapets kommersielle gullgruve Manu Katché lever sitt eget liv bak tromesettet, selv om han innordner seg lojalt nok. Det er altså intet egentlig samspill vi opplever, men en setting for at Jan Garbarek kan ”ha seg”, hvilket han til de grader gjør. De solistiske innslag fra medspillerne blir nærmest longører i forhold.

Meningsløst klangbad

Produsent-teamet Eicher og Kongshaug overgår seg selv med kunstig klang i miksen – effektivt iblant, men etter hvert maniert og enerverende – klangbadet blir til slutt meningsløst for meg, ikke minst når jeg ser bildene i CD-heftet fra den lille teppebehengte scenen. Hvordan hadde musikken vært med tørr og nøktern lydgjengivelse slik instrumentene faktisk låter? Kanskje framtidas teknologi vil gi platekjøperen valgfri klangbehandling som ekstra bonus!

Og oppfattet du dette mest som en slakt, er det feil. Garbarek-konserten fra Alter Schlachthof i Dresden må du bare høre!