I januar har vi valgt å se på hvordan barn og unge har kommet til orde i radioen. Helt fra de tidligste programmene på 30-tallet med ”tantene” og ”lytterbarna” til dagens Superradio.
Ung, yngre, yngst
Hør:
Månedens tema starter med et jubileumsprogram fra 1950, der Lauritz Johnson forteller fra de første årene. Vi skal blant annet høre at det i starten ble frarådet å lage programmer for de minste barna, da enkelte trodde barna ikke ville forstå innholdet… og om hvordan favorittposten Hørespillet har endret karakter. Hørespillene måtte ikke skape angst hos barna, ikke skremme, trollene måtte ikke brøle og ingen av personene skulle ha legemsfeil…
Barn og unge i radioen for 70 år siden
Hør:
I NRKs barndom på 1930-tallet tok programskaperne sin oppdragergjerning alvorlig.
Teatersjef Bjørn Bjørnson var sønn av dikteren Bjørnstjerne, og en ruvende skikkelse i norsk samfunns- og kulturliv. Det ble ganske så høystemt når han skulle snakke til barn. Radioen var et nytt medium og skuespillere og folk som var vant med å tale i forsamlinger tok med seg fakter og stemmebruk fra scener og torg.
"Pike i matroskjole"
Ofte ble barnas bidrag på radio begrenset til å synge kjente sanger, mens voksne tok seg av det som skulle sies.
Det finnes innslag der barn og unge fikk komme til mikrofonen. Men hvem de var finnes det for det meste ingen opplysninger om. De omtales i beste fall med fornavn, og vanligst bare som ”en ung gutt”, ”en søt pike i matroskjole” og så videre.
Hør:
I innslaget "Danskestevne", mangler i tillegg opplysninger om hva slags arrangement det dreier seg om.
Året er 1937, norske og danske barn er samlet i en eller annen anledning, og de norske barna presenterer sitt land for danskene. Innslaget ble også sendt i Danmarks Radio.
Godt planlagt
Helt fra starten i 1933 var NRK opptatt av å dekke hele landet. Dette var før lydbåndets tid. Da NRKs første reportasjebuss – som forresten bar navnet Kringreisa - var ute på oppdrag, var det med opptaksutstyr som graverte direkte i lakkplater, en svært følsom teknikk. Når Kringkastingen kom på besøk, var det som regel godt avtalt og planlagt. Ofte ble det laget et manuskript, som intervjuobjektet så skulle framføre som om det var naturlig tale. Det var ingen lett kunst:
Hør:
Tanntrekking på radio
Barn, da som nå, har mye å fortelle, men dette kom sjelden frem så lenge de måtte lese opp ferdig formulerte setninger. Noen reportere begynte etter hvert å oppsøke barn og unge uten å gjennomføre disse forberedelsene. En av de mest spontane var Einar Schibbye.
Hør:
Det var sjefen for Oslo kommunale skoletannklinikk, Trygve Gythfeldt som kom med disse formaningene i 1935. I programmet fungerer barna som illustrasjon, og autoriteten får det siste ordet, for å sette alt på sin rette plass.
Kjøttkakefest
Neste innslag er fra den tiden da unge skitalenter var beskjedne og fåmælte. Kuttet er fra landsrennet for gutter vinteren 1940, nærmere bestemt en overdådig kjøttkakefest i forbindelse med premieutdelingen.
Igjen skjønner man hvilken begivenhet det var at Kringkastingens mikrofoner var i lokalet.
Hør:
Litterære barneprogram
De litterære barneprogrammene, i form av fortellinger og hørespill, fikk sin store tid etter krigen, med forfattere og formidlere som Alf Prøysen, Thorbjørn Egner, Anne-Cath Vestly og flere. Men det var forløpere på 1930-tallet. Glemt i dag, men kanskje den viktigste rent litterært, var Halvor Floden, nynorskforfatter fra Trysil. Fortellingene hans om barn og oppvekst i magre kår i skogbygdene østpå, står seg fremdeles. I Barnetimen brukte Floden en form som klart peker framover mot Prøysen-Egner-generasjonen.
Møt den fantasifulle og uregjerlige fattiggutten Frik:
Hør:
Osloprinsesse
Etter å ha hørt ulike måter barn og unge ble presentert på da radioen var ung i Norge, runder vi av med en sosial kontrast – fra fattigstua hos Frik i Trysil til Rådhusplassen i Oslo på Oslodagen 1937, med osloprinsessen i sentrum, og den urbant galante reporter Sverre Halse ved mikrofonen.
Hør: