– Da de ropte «ild», kom tårene. Så siktet vi og skjøt

Snøen er tung og dyp. Det snør og blåser. For Frithjof Haug og de andre soldatene er det bare å bite tennene sammen og begynne å klatre opp det bratte Gratangsfjellet.

Planen er å overvåke og skyte ned nazistene. Krigen er akkurat brutt ut i Norge, året er 1940.

Fridtjof Haug fra Kviby utenfor Alta er 21 år. Sammen med resten av de unge mennene i Alta bataljon er han sendt for å stanse fremrykkingen av tyskerne i området rundt Narvik. Et vanskelig og farlig oppdrag der tyskerne er bedre trent for krig og har langt bedre utstyr.

Ved å erobre Narvik vil tyskerne få kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn. Dette er en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.

Kamp

Fridtjof Haug er 97 år i dag. Han er en av svært få gjenlevende av de som kjempet med Alta bataljon våren 1940.

Han husker ikke lenger alle datoer og stedsnavn like godt.

Men han husker hvor tett det snør, hvordan tauet til de tunge treskikjelkene med mitraljøsene gnager seg inn i nevene, og hvordan tankene kretser rundt at det er for alvor nå, mens de kjemper seg oppover det bratte fjellet.

– Det var strevsomt å komme seg opp på Gratangsfjellet. Så nådde vi toppen etter langt om lenge. Vi ble lovet at når vi kom frem så skulle vi få slappe av litt.

Frithjof og de andre soldatene slår opp telt og skal få litt sårt tiltrengt søvn. Men det varer ikke så lenge.

– Klokka fire på morgenen ble vi beordret ut, for da hadde Trønderbataljonen blitt omringet inne i Gratangen, og vi skulle rykke ut og hjelpe dem. Og da måtte vi sette opp mitraljøsene.

Fridtjof og de andre trodde ikke at de skulle bli nødt til å kaste seg ut i kamp så fort. Men selv om de er både slitne, sultne og redde, er det bare å følge ordre og komme i gang. Dette er starten på nesten to måneder ute i felten, på fjellet, i kamp mot tyskerne.

Ut i krigen

Vi spoler tilbake noen dager, til kaia i Alta. Datoen er 19. april 1940. Aldri har det vært så mange folk her, eller så trykket stemning. Det er krig, og Alta bataljon er beordret ut. Av taktiske årsaker er det ingen av de unge mennene som skal ombord i den store båten «Senja» som vet hvor de er på vei, hvor de skal kjempe hen.

Mødre, fedre, barn, søsken. Det er mange tårer på kaia denne tidlige vårdagen.

– Det som føltes som hele Alta hadde møtt opp for å si farvel til de 960 unge mennene som skulle ut i krigen, sier Trygve Andersen, som er lokalhistoriker i Alta.

I 1940 er han åtte år, og han husker godt den underlige stemningen. Alle, selv barna, forstår at det er alvor.

Det er nemlig ikke sikkert at Trygve kommer til å se faren sin igjen når han seiler avgårde for å krige.

KRIG!

Fridtjof Haug er også om bord i en av båtene, men det han husker best er første gangen det virkelig går opp for han at det er krig. Det er i grålysningen, på toppen av Gratangfjellet, etter å ha blitt beordret ut av teltet han sov i.

– Da noen ropte ordet «krig»... Fridtjof må ta en lang pause. Selv nå 75 år senere er det ikke bare lett å fortelle om de dramatiske dagene på fjellet.

– Å få ordet «KRIG!» uttalt, det var fælt. Og da så vi jo en hel flokk med folk. Var det tyskere eller nordmenn? De gikk etter veien en cirka tre hundre meter i fra oss.

Det viser seg at det er tyskere.

Når ordren om å skyte kommer, slår alvoret inn for fullt.

– Vi hadde jo vært vant til å leke oss i Alta. Vi lekte krig hjemme i Alta før vi dro. Nå var vi på et fjell hvor vi skulle ta igjen på ordentlig og ta liv. Det var ikke lek lenger, det var alvor.

– Og da var det bare å skyte løs med mitraljøsene. Enten man traff eller ikke. Vi så sporlysene deres og siktet på dem, forteller Fridtjof.

– Men da ordet «ild» kom, så kom også tårene. Jeg var ikke bedre.

– Norges glemte soldater

Mens nazistene går på smertefulle tap, er det svært få av Altabataljonens menn som blir drept i løpet av de to månedene kampene utspiller seg i fjellene utenfor Narvik i 1940.

Sammen med andre allierte styrker er Alta bataljon den første avdeling i verden som får overtaket over tyskerne på sitt frontavsnitt.

Alta bataljon kjemper ikke bare ett slag, men det er kontinuerlig framrykking hvor stilling etter stilling blir erobret fra tyskerne.

Det siste slaget mot fienden rekker de ikke å utkjempe fordi Norge kapitulerer.

– Men denne militære bragden, som vakte internasjonal oppsikt, får liten plass i den norske krigshistorien. Det er påfallende og skammelig, sier historiker og tidligere sjef for Alta bataljon (fra 1988 til 1995), Svein Erik Larsen Ramberg.

Han omtaler de nord-norske soldatene som Norges glemte soldater.

Larsen Ramberg påpeker også at det som skjedde i Sør-Norge under krigen har blitt viet svært mye mer oppmerksomhet enn det som skjedde i Nord-Norge.

– Det var liten, og i mange tilfeller ingen, motstand i Sør-Norge der det meste av de norske infanteristyrkene var stasjonert. Men i Nord-Norge møtte tyskerne militær motstand, og i okkupasjonsårene ble det utført spionasjeoppdrag i nord som fikk betydning for utfallet av krigen.

– I dagens dryss av medaljer for ubetydelige hendelser i blant annet Afghanistan er det til ettertanke at ingen av soldatene i disse bataljonene fikk medaljer for sin krigsinnsats. Etter krigen var det til og med problemer med å få deltagermedaljer til disse soldatene. Krigspensjon ble i to krigskommisjoner avslått, sier Larsen Ramberg.

Alta bataljons innsats under krigen:

Driver tyskerne fra topp til topp

Fridtjof og de andre i Alta bataljon er på fjellet, utendørs, med dårlig utstyr og med lite mat i to måneder.

Men å gå på ski, – det er de gode på, og det er et av bataljonens fortrinn. Flere av soldatene husker hvordan de britiske soldatene fikk prøve de norske guttene sine ski like etter at bataljonen kom frem, og før de begynte å krige.

– Vi ble helt forferdet over hvor dårlige de var. Det var fryktelig komisk, og vi fikk oss en god latter av å se dem kave rundt i snøen med skiene på seg. Det forteller en av de Frithjof kjempet med, Odin Nilsen, i et lydopptak fra 1970-tallet.

Etterhvert blir det altså bli mindre og le av.

Da Gratangen blir angrepet av tyskerne går det hardt utover Trønderbataljonen, som hadde gått ned i bygda. Oppe i fjellene hører Fridtjof og de andre hvordan det blir skutt nede i bygda.

Mange blir drept, og mange blir skadet. Trønderbataljonen kommer seg aldri etter katastrofen i Gratangen.

Altabataljon driver etterhvert tyskerne ut av Gratangen, og etterhvert blir høyde etter høyde erobret fra tyskerne.

Det spesielle med bataljonen er at de stort sett kjemper utenfor vei og fra høyde til høyde i bratt og ulendt åpent terreng. De er kun støttet av bombekastere og tidvis av bergartilleri.

– Det var ingen steder at vi norske soldater ble så mye beskutt som ved Gratangen. Vi gjorde jo ikke noe annet enn å pepre på de tyske flyene for å unngå å bli skutt selv. Tyskerne var veldig redde skudd fra norske mitraljøser, minnes Fridtjof Haug.

Fiskere og småbønder mot tyskerne

Oberst Arne D. Dahl leder den dårlig utstyrte Alta bataljon i kampen mot nazistene. I sin bok «Med Alta bataljon mot tyskerne», utgitt i 1945, skrev Dahl at han ønsket å hylle Alta bataljons befal og soldater.

«Alta bataljon, som med utilstrekkelig øvelse og dårlig utstyrt med våpen og ammunisjon sultet, frøs og sloss i to måneder i snø, sludd og søle mot verdens best øvede og best utstyrte soldater; som i halvannen måned var i forreste linje dag og natt uten avløsning, og som i løpet av denne tiden skaffet seg slik respekt hos sine motstandere at tyskerne i senere beretninger har meddelt verden at Alta bataljon var en "eliteavdeling som bestod av kadetter og befalselever"».

«– Sannheten er at Alta bataljon, som alle norske avdelinger i 1940, var utstyrt med alt for lite befal og at dens soldater for 95 prosents vedkommende bestod av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark», heter det i boka.

Sentrale steder i Alta bataljons kamp mot tyskerne:

Om nettene har mange av soldatene selskap av lus, om dagen får de en skive brød og et stykke fisk, – og det er alt.

Mens de stadig presser tyskerne nærmere Sverige, kommer nordmennene over mange lik på veien.

– Jeg husker første gang vi så mange lik. Vi kom over 150 lik som vi måtte stable i en haug. Alt av frykt forsvant. Vi ble rett og slett likvant, sånn blir man etterhvert. Når et menneske har kommet så langt at han kan stable 150 lik uten å føle frykt, da er man ikke menneske lenger, da er man dyr, sier Odin Nilsen i lydopptaket.

Alta bataljon får bare unntaksvis fly- eller artilleristøtte, mens Luftwaffe etter hvert blir stadig mer aktiv. Tyskerne har en flyplass på et vann som het Hartvigvannet, og da Alta bataljon skal angripe, kjører de på ski nedover fjellsidene. Det blir så voldsom snøfokk at tyskerne ikke får skutt på dem.

Men så kommer kapitulasjonen. Og for Fridtjof Haug og resten av Altabataljonen føltes det utrolig frustrerende fordi de hadde vært så nære å slå tyskerne.

Mareritt om natta

I juni 1940 trekker de allierte seg ut fra fjellene ved Narvik. Dermed legger også Alta bataljon fra seg våpnene og drar hjem.

Når de forlater Gratangen, er det med mange døde tyskere liggende igjen i fjellet, og også en del levende som er tatt til fanger.

Etter krigen er Fridtjof Haug ofte plaget av opplevelsene fra krigen.

– Kona mi pleide å spørre meg «Hva er det du drømmer om, du kan ikke være frisk!» Jeg pleide å våkne på natta og hadde mange mareritt. Det var bare krig og elendighet i de drømmene, forteller Haug.

– Da kom alt det vonde frem. Fra fjellet, og fra dalen nede i Gratangen, der vi måtte kjempe mot tyskerne etter at Trønderbataljonen som hvilte der en natt var blitt delvis myrdet og delvis tatt til fanger.

– Ble det bedre etterhvert?

– Ja, det gjorde det, heldigvis. Hvis ikke vet jeg ikke hvordan det skulle gått.

Frithjof forteller at han fortsatt kan ha drømmer om krigen den dag i dag. Men ikke så ofte som før. Å rette et våpen mot et annet menneske og skyte, det er ikke lett å leve med, selv om det var ordre, selv om det var krig.

– Vant til å ha det tøft i Finnmark

Fridtjof Haug opplever, som mange andre, også historieskrivingen i ettertid av krigen som urettferdig.

– Vi blir unngått bestandig når det snakkes om krigen. Norge anerkjente aldri Alta bataljon som krigshelter. Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke de sørpå brydde seg så nøye om vi fikk anerkjennelse, sier Haug.

Et offentlig oppnevnt utvalg ledet av Leo Eitinger anbefalte i 1988 at de gjenlevende fra Alta bataljon ikke var berettiget krigspensjon.

Årsaken til avslaget var at «bataljonen ikke hadde usedvanlig harde påkjenninger, og hadde få falne.» I tillegg kom det frem at utvalget mente «livsvilkårene for folk i Finnmark var så harde i 1930-årene, at folk her hadde bedre grunnlag for påkjenninger enn andre» (fra boka Alta bataljons historie).

Inntil 1996 var det innsendt søknader om krigspensjon fra 162 tjenestegjørende eller etterlatte etter tjenestegjørende i Alta bataljon, tilsvarende 20 % av bataljonens styrke under krigsinnsatsen i 1940. Av disse ble 58 søknader innvilget.

Åtte soldater i bataljonen er tildelt Krigsmedaljen, tre av dem post mortem, etter døden.

– Forsvarsdepartementet undersøker for tiden om det er personer som ikke har fått krigsdekorasjoner som fortjent for innsats under andre verdenskrig. Arbeidet ventes å være fullført i løpet av 2016, svarer spesialrådgiver Birgitte Frisch i Forsvarsdepartementet på spørsmål fra NRK om soldatene i Alta bataljon fikk anerkjennelse for den krigsinnsatsen de gjorde under krigen.

Ble «syk på sinnet»

En av dem som aldri rakk å få noen krigspensjon var Arthur Andersen, faren til Trygve, som sa farvel til pappaen på kaia i Alta.

Trygve Andersen har skrevet boka «Alta Bataljons Historie», og faren hans, Arthur Andersen, var med Fritjof og kjempet i fjellene utenfor Narvik.

– Faren min kom tilbake fra krigen, men han ble aldri helt den samme som før likevel, sier Trygve.

Arthur Andersen slet med traumer, og ble "syk på sinnet" etter krigshendelsene den våren.

– Selv om folk fra Finnmark var hardføre og vant til tøffe forhold, så var de jo ikke vant til at det smalt kuler rundt hodene deres! Det var mange som ble preget av krigshendelsene i årevis. Tenk, de rykket kontinuerlig frem i kamp mot tyskerne. De hadde lite søvn, og sov i telt på fjellet i all slags vær, utendørs i to måneder, sier Trygve. Arthur Andersen døde i 1978.

Få av heltene igjen

Tilbake på Vertshuset med Fridtjof Haug. Han smiler, og lurer på hvorfor journalisten er kommet for å snakke om krigen. Han kan gjerne prate om opplevelsene, men selv om det er en mannsalder siden, sprenger følelsene på når han forteller om overgangen fra lek til alvor disse vårdagene i 1940.

– Den krigen, den slutter man visst aldri å prate om, sier han. Men det er jo bare vi som har opplevd den som vet hva det var.

Haug er en av kun to gjenlevende som kjempet med Alta bataljon i 1940.

Mange gamle venner, og mange gamle helter, er døde.

– Hvem skal fortelle når jeg ikke er mere?