Erich Wolfgang Korngold (1897-1957)

Han ble født 29. mai 1897 i Brünn (nå Brno i Tsjekkia), hovedstaden i den østerrikske provinsen Mähren. Faren, Julius Korngold, var en beryktet musikk-kritiker med stor makt. I 1902 etterfulgte han Eduard Hanslick i Neue freie Presse, en posisjon som ga ham forbindelser til de store kunstnerne. Lille Erich viste tidlig at han hadde spesielle musikalske evner og vokste opp som et vidunderbarn. Farens posisjon var viktig for å få Erich frem og snart ble vidunderbarnet kjent i Wiens øverste kretser.

Julius, som også hadde studert komposisjon med Anton Bruckner ved konservatoriet i Wien, hadde høye forventninger til sønnen sin. Ni år gammel hadde Erich allerede skrevet masse musikk, og faren ville gjøre Gustav Mahler kjent med lille Erichs musikalske talenter. Mahler fikk se Erichs nyeste kantate Gold, og utropte ham til et stort geni. Julius ble anbefalt av Mahler til å sende sønnen sin til Alexander von Zemlinsky; en av de viktigste komposisjonslærerne i Wien på denne tiden. Selv om Erich studerte med Zemlinsky, opprettholdt han kontakten med Gustav Mahler. I 1908 viste Erich blant annet ham en Scherzo og en Passacaglia han hadde skrevet over et tema av Zemlinsky. Mahler rådet ham til å legge til en første sats til disse stykkene, og resultatet ble Klaversonate nr.1 i d-moll som han fullførte som elleveåring.

Omtrent samtidig skrev han balletten Der Schneemann for to klaver. Disse verkene var sammen med en klaverparafrase over Don Quixote det første som ble trykket. Julius Korngold trykket det privat og sendte det til ledende musikere og komponister. Tonespråket var allerede i den første klaversonaten i umiskjennelig Korngold-stil. Men man merker også påvirkningen fra Zemlinsky, Mahler og ikke minst Richard Strauss. Korngold viste en utrolig musikalsk oversikt til en elleveåring å være. Sonaten har en raffinert harmonikk, melodikk og form i tillegg til et svært ekspressivt og tragisk uttrykk. Da Strauss så partituret, skrev han til Julius: "Denne stilsikkerheten, suverene formen, det individuelle uttrykket (i sonaten) og den harmoniske strukturen…det er virkelig fantastisk…"

Unge Korngold kunne mer enn bare komposisjon. Han var også en svært begavet pianist. Folk som hørte ham spille, var over seg av begeistring. Hans pianistiske begavelse vises også gjennom hele hans orkestrale og kammermusikalske produksjon. Selv har han sagt at han spilte to instrumenter; klaveret og orkestret. Orkesterverkene er pianistiske, og hans klaververker er orkestrale.

Erich Korngolds berømmelse vokste fort. Hans talent ble kjent for de fleste store komponistene, og de ga ham alle de beste superlativer. Interessant er det at Puccini i 1919 uttalte at Korngold var det store håpet for den tyske musikktradisjonen. Engelbert Humperdinck karakteriserte ham som vidunderbarnet fra eventyrland.

Det var med sitt første sceneverk, ballettpantominen Der Schneemann, at suksessen skjøt fart. Korngold satt selv ved det ene klaveret da den opprinnelige klaverversjonen av balletten hadde premiere 14. april 1910. Da keiser Franz Joseph fikk høre om gutten, sørget han for en nypremiere ved Wiens Statsopera 4. oktober samme år. Nå var klaverene byttet ut med fullt orkester. Som en del av komposisjonsundervisningen hadde Zemlinsky hjulpet ham med å orkestrere balletten.

Tre år etter reviderte Korngold selv Zemlinskys orkestrering. Verket ga ham eventyrlig suksess, og hans komposisjoner ble etter hvert fremført av de fremste musikere, orkestre og dirigenter. Navnet Erich Wolfgang Korngold var derfor allerede ganske kjent da Bruno Walter dirigerte premieren på enakteren Violanta i München 28. mars 1916. Det kresne operapublikummet var vilt av begeistring. Forestillingene ble fort utsolgt, og operaen sto på repertoaret til Wien Statsopera de neste tjue årene.

Hans største triumf på operascenen ble imidlertid Die tote Stadt i 1920. Selv om han skrev fem operaer, er det denne han i senere tid er blitt husket for. På tross av suksessene ble livet likevel ikke bare enkelt for Erich Korngold. Faren var i en sterk maktposisjon, og han elsket intriger og kampanjer. Hans store krig var mot den moderne musikken som Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern representerte. Men Julius’ angrep mot nyere musikk kulminerte i krigen mot Ernst Kreneks opera Jonny spielt auf i 1927. Da ble to store leire etablert; Krenek-tilhengerne mot Korngold-tilhengerne. Dette fikk motstanderne til Erich Korngold til å mene at han hadde kommet altfor lett til suksess på grunn av sin far. Erich sto egentlig utenfor hele denne konflikten, men resultatet ble likevel at hans nye store opera Das Wunder der Heliane (1927) ble tatt av plakatene. Erich Korngold tok dette hardt. Han så på denne operaen som sitt største og viktigste verk. Forholdet til faren ble etter dette derfor svært anstrengt. Fra da av konsentrerte han seg om mindre kammermusikalske verk og skrev blant annet Baby-Serenade (1928), Suite for strykekvartett og klaver venstre hånd (1930) i tillegg til en rekke lieder.

Korngold hadde jobbet mye med andre komponisters arbeider, blant annet En natt i Venedig og Flaggermusen av Johann Strauss d.y. og Offenbachs Den skjønne Helene. Sammen med Max Reinhardt hadde Korngold satt opp en teateroppsetning av Shakespeares En Midtsommernattsdrøm, hvor han hadde bearbeidet musikken til Mendelssohn. Vendepunktet i karrieren kom da Max Reinhardt i 1934 fikk Erich Korngold over til Hollywood. Nå skulle En Midtsommernattsdrøm filmatiseres. Det skulle vise seg at dette oppdraget var starten på en lang karriere som filmmusikk-komponist.

Hans neste film, Captain Blood (1935), gjorde både ham og den unge Errol Flynn som hadde hovedrollen, til Hollywood-stjerner. Etter denne suksessen tilbød Warner Brothers ham en kontrakt. Korngold skrev under på betingelse av at han kunne bruke musikken han skrev for film til andre verk. Suksessen i Hollywood fortsatte, og for sin neste film, Anthony Adverse (1936), ble han belønnet med Oscar.

Korngolds musikk satte en ny standard for amerikansk filmmusikk. Sammen med Max Steiner beviste han at det var plass for seriøs, originalkomponert musikk til film. Korngold hadde et like seriøst forhold til filmmusikken han skrev som til sine tidligere verk skrevet for scenen eller konsertsalen. Musikken skulle følge handlingen i filmen på samme måte som i opera. Korngold selv så på sine filmer som en fortsettelse på sin operakarriere. Filmmusikken var for ham opera uten sang.

Sin neste Oscar fikk han for The Adventures of Robin Hood (1938). Denne filmen reddet kanskje også hans liv. Egentlig skulle hans femte opera Die Kathrin ha premiere i Wien i oktober 1938. Men på grunn av usikkerhet med noen av sangerne, og fordi Warner Brothers ville ha ham tilbake til Hollywood for den nye filmen, forlot han Wien igjen. Dette var i januar 1938. I mars overtok Hitler makten i Østerrike. Korngold, som var jøde, hadde kommet seg unna, men nazistene ødela mye av hans arbeid som fremdeles var i hans leilighet i Wien. Noe av det ble mirakuløst reddet av Korngolds nye forlegger og sendt til Hollywood. Die Kathrin ble i stedet satt opp i Stockholm i oktober 1939.

Korngold ble i Hollywood og laget musikken til en rekke filmer, men han lengtet tilbake til Wien. Filmmusikk hadde ikke den samme status som musikk for konsertsalen og operascenen. Korngold ville vise at han fremdeles mestret denne kunsten. Sin symfoniske serenade for strykeorkester op. 39 skrev han med tanke på å returnere til Wien. Wilhelm Furtwängler gikk med på å dirigere urfremførelsen med Wien-Filharmonien. Men Furtwängler stilte ikke opp på de første prøvene, og Korngold overtok. Da konsertdagen kom 1.desember 1950, dirigerte en lite forberedt Furtwängler.

Verket ble dårlig mottatt av Wien-publikummet. Musikken i Europa befant seg nå på et helt annet estetisk ståsted. Den senromantiske stilen Korngold hadde beholdt fra han var Wiens vidunderbarn på begynnelsen av århundret, var forlengst forlatt. Parallelt med Korngolds suksess i ungdommen hadde Arnold Schönberg brutt med tonaliteten. Det var den andre Wienerskolen som var utpekt til å bli redningen for den tyske musikken, ikke Korngold som Puccini hadde vært så sikker på. Dessuten hadde komponistene i Europa etter den andre verdenskrigen et sterkt behov for å kutte ut alt som ble forbundet med den gamle verdens musikalske språk. Serialistene ble dermed stående i sentrum for den musikalske utviklingen, og deres sommerkurs i Darmstadt ble svært sentrale for alt som har skjedd i kunstmusikken siden.

Det var denne verden som møtte Korngold da han returnerte til Wien i 1950. Musikken hans ble oppfattet som ekstremt reaksjonær. Hans femte opera, Die Kathrin, hadde blitt satt opp på Wiens Statsopera et par måneder tidligere, tolv år etter den planlagte premieren. Denne operaen hadde også blitt dårlig mottatt. Wien ville ikke lenger ha det de oppfattet som Korngolds utdaterte musikk og estetikk.

Korngold dro ulykkelig tilbake til Hollywood. Hans posisjon i Wien hadde gjennomgått et ekstremt høyt fall - fra vidunderbarnet som alle elsket til en lite verdsatt filmkomponist i Hollywood. Han forble i Hollywood, og 29. november 1957 døde han.

Erich Korngolds musikk har fått en renessanse de siste årene. Først og fremst har man fått øynene opp for filmmusikken hans. Sammen med Max Steiner satte Korngold standarden for denne musikken. Musikken blir med dem en viktig integrert del av handlingen i filmen. Men musikken står allikevel i høyeste grad for seg selv. Korngold mestret sitt andre instrument, orkestret, til det ypperste. Han hadde også et stort talent for musikalsk dramaturgi, noe han også benyttet seg av i verkene rettet mot konsertsalene. Hans musikk er svært rik og virkelig verdt et studium.