Strandkaien i Bergen etter bybrannen i 1916

I RUINER: Strandkaien i Bergen var en rykende askehaug etter brannen for 100 år siden. Her stod det sjøboder på rekke og rad før flammene la hele området flatt. Etter brannen ble stedet gjort om til kaiområde.

Foto: Olai Schumann Olsen/Bodini / Bodini

Den nødvendige katastrofen

– Uten den store bybrannen i 1916, hadde Bergen neppe vært Norges nest største by i dag.

Lørdag 15. januar 1916, klokken 17:15, går alarmen. Et stearinlys antenner en sjøbod på Strandsiden av Vågen i Bergen. Brannvesenet er raskt på stedet, men klarer ikke slå ned flammene. Da morgenen gryr dagen etter, ligger store deler av Bergen sentrum i aske.

Hundre år etter mener flere at den voldsomme brannen er den direkte årsaken til at Bergen vokste og nå er landets største og viktigste by utenom Oslo.

Trygve Fett

Byhistoriker Tryggve Fett, som i en årrekke var tilknyttet Bymuséet i Bergen og var borgermester i Gamle Bergen.

Foto: Marthe Njåstad / NRK

– 1916-brannen var en katastrofe for Bergen, det er det ingen tvil om. Men den var også en nødvendighet, mener den kjente byhistorikeren Tryggve Fett.

– Store deler av sentrum var så innfløkt, at den utviklingen vi har hatt siden ikke hadde vært mulig. Bergen hadde stagnert og lagt langt nede på listen over de største byene i Norge. Den hadde neppe vært Norges nest største by i dag, mener han.

Kaotisk sentrum

Ved inngangen til 1916 var store deler av Bergen sentrum et uoversiktlig sammensurium av gamle, nye og påbygde trehus, klemt innimellom store prangende murgårder som skulle gi assosiasjoner til storbyer i Europa som bergenserne likte å sammenlike byen sin med.

Ikke minst var det synlig på de nye luksuriøse hotellene som poppet opp. Turismen blomstret, ikke minst på grunn av den tyske keiser Vilhelm II, som besøkte byen årlig og skaffet Bergen internasjonal oppmerksomhet.

– Byen var en helt annen enn i dag. Folk hadde nesten ikke kjent seg igjen i sentrum, sier forfatter og lokalhistoriker Jo Gjerstad, som nylig har skrevet boken «Da byen brant», hvor mange av bildene i denne artikkelen er hentet fra.

Bak de nye prangende murbygningene var det et senmiddelaldersk kaos i veinettet. To smale hovedgater ledet nordover fra Torgallmenningen mot Nordnes, med fullt av klassiske smale og kronglete bergenssmau hvor du snudde deg.

Hus i alle fasonger, størrelser og materialer fra 1600-tallet og oppover var klemt inn der det var mulig, fullstendig uten plan og preget av at ingen trengte innhente byggetillatelse noe sted.

Å si at området var svært brannfarlig, ville være en betydelig underdrivelse.

Oversiktsbilde av Bergen fra 1895

TETTBYGD: Bergen fotografert i 1895. Bildet viser hvor tettbygd og kaotisk området på venstre side av Vågen, bak Torgallmenningen og Strandsiden/Strandkaien, var før brannen.

Foto: Bodini

Derfor var da også katastrofen raskt et faktum da det ved 17-tiden lørdag 15. januar gikk galt under en varetelling i jernvarehandelen J. Berstads sjøbod på Strandsiden (nå Strandkaien).

Et stearinlys antente en tjæreball i svalgangen. Arbeiderne åpnet døren for å hive ballen på sjøen, men ute blåste det storm.

Et kraftig vindkast slo inn gjennom døren og spredte flammene innover i sjøboden.

Kort etter var hele bygget overtent.

Strandgaten før bybrannen

FØR BRANNEN: Slik så Strandgaten ut sett fra Torgallmenningen.

Foto: Bodini

– Som om Helvetes porter var åpnet

Ilden spredte seg raskt, godt hjulpet av den kraftige vinden. Gnister føk over byen og antente det ene taket etter det andre. Først gikk flammene over gamle Smørsallmenning. Brannvesenet fra alle byens stasjoner og flere hundre frivillige kjempet alt de kunne for å stoppe brannen, men gikk på tap etter tap.

Utpå kvelden stod hele kvartalet mellom Strandgaten og Markeveien i full fyr. Så røk forretningsbyggene på begge sider av Torgallmenningen.

– Stormen raste, flammene knitret, hus styrtet sammen. Det var som om alle Helvetes porter var åpnet, fortalte skiprederen og forretningsmannen Erik Grant Lea til NRK i 1966, 50 år etter brannen.

Forretningsmannen Erik Grant Lea var 23 år da Bergen brant i 1916. Her forteller han om dramaet 50 år senere.

Lea, som var 23 år i 1916, fortalte at brannen utviklet seg så hurtig at folk over hele byen, så langt opp som til Minde, måtte opp på takene for å slukke de stadige branntiløpene på grunn av gnistregnet.

Lenge stod Den Nationale Scene og Hotel Norge i fare, men begge steder klarte frivillige å slukke branntilløpene.

Kunstmuséet Permanenten ved Byparken ble reddet ved at bygget ble tildekket med våte presenninger. Den samme metoden sparte også børsbygningen på Torget, som står på stedet hvor bybrannen i 1855 startet.

I sør stoppet brannen like ved Brannstasjonen i Christies gate. Hadde det ikke vært for væromslag, kunne det gått mye, mye verre.

– Situasjonen endret seg som ved et trylleslag. Vinden stanset nesten momentant, og det kom en fred i luften. Deretter var slukningsarbeidet forholdsvis lett. Men da var brannen kommet helt til brannstasjonen, fortalte Erik Grant Lea, som døde i 1979.

De tre arbeiderne i Berstad-boden ble senere dømt til tre måneders fengsel for uforsiktig omgang med ild.

– Vi gikk som til begravelse

Holdts Hotell i Bergen etter bybrannen i 1916
Foto: K. Knudsen / Bodini

De fleste vitnebeskrivelsene fra 1916 er preget av sjokk, vantro og maktesløshet, naturlig nok. 2700 bergensere ble husløse over natten, og hele byens blomstrende forretningsstrøk var jevnet med jorden.

«Store dele af landets neststørste by, skibsfartsbyen, den kraftig fremadstræbende og driftige handelsby, er blevet flammernes rov», skrev Aftenpostens søndagsutgave.

– Vi gikk omkring i en nedbrent by. Aldri glemmer jeg det synet med de gapende ruinene, hvor det ennå brente i asken og gnister som flammet. Vi gikk som til begravelse. Bare gikk og gikk. Mange gråt, fortalte Laura Magnus i et intervju med Bergen Arbeiderblad (BA) i 1956.

Se unik film av de rykende brannruinene:

Arkivfilm fra Bergensbrannen i 1916 fra Nasjonalbiblioteket.

Dette området ble rammet av brannen:

Bybrannen i 1916

Allerede i dagene etter katastrofen maktet noen å se at det kunne komme noe positivt ut av elendigheten. 40 år etter husket Laura fortsatt følgende hjertesukk fra faren Hagbart, som var overlærer på Tanks skole:

«Om en 30-40 år vil kanskje den generasjonen som da lever, ikke være så lei seg for denne brannen, som med ett slag har rasert bort så meget gammelt som med tiden måtte vekk for å gi plass til en ny og mer moderne forretningsby som Bergen jo er.»

Det var på mange måter hva en ville kalle et kaotisk strøk, preget av trange gater og smug med store og uoversiktlige kvartaler innmellom.

Egil Ertresvaag, «Bergen bys historie» (1982)

Godt timet storbrann

Gunnar Staalesen og Jo Gjerstad

NY BOK: Gunnar Staalesen og Jo Gjerstad (bak) har skrevet bok om bybrannen i 1916.

Foto: Trygve Hillestad

– Brannen kom på et veldig heldig tidspunkt for byen, sier forfatter, sivilarkitekt og byplanhistoriker Hans-Jacob Roald.

I et nytt innlegg i Fortidsminneforeningens årbok argumenterer han med at byens mest sentrale forretningsområde og den småskårne trebyen forlengst hadde utspilt sin rolle.

Det samme sa arktitekt Georg Greve, som var med på å utforme den nye sentrumsplanen etter bybrannen.

Det kommer som oftest en eller flere perioder i byernes utvikling, da den oprindelige bykjerne ikke længer svarer til den moderne bys krav.

Arkitekt Georg Greve om den nye sentrumsplanen

– Utviklingen hadde på mange måter stoppet opp. Bergen var vi en veldig økonomisk fremgang. Den gamle bebyggelsen ville ha hemmet byen. Etter brannen fikk Bergen sentrum en helt ny gatestruktur, med færre og bredere gater og større kvartaler. Planen tilførte byen oversiktlighet og fremkommelighet, sier Roald.

Byhistoriker Trygve Fett har et større hjerte for byen enn selv byens ivrigste erkebergensere, og han gråt for åpent kamera da Lemkuhlboden fra 1700-tallet brant ned i Sandviken i 2008.

Han innrømmer motvillig at brannen i 1916 i det lange løp var til velsignelse for byen.

– Vi tapte veldig mye bevaringsverdig, men samtidig vant vi en utviklingsmulighet som Bergen tjente på. De som styrte i byen gjorde ting veldig riktig i tiden etterpå. Torgallmenningen ble et sentralt byrom, og vi fikk en helt ny gate (Christian Michelsens gate, journ.anm.), som ledet trafikken ut av sentrum og ned mot Nøstet. Dette er ting som fungerer den dag i dag, sier Fett.

Bergen sentrum før og etter bybrannen

KARTET FØR OG ETTER: Brannområdet var ikke til å kjenne igjen etter oppbyggingen. Gatenettet ble helt forandret, og mange smau og gater forsvant for alltid.

Foto: Sverre Mo

Bergensfirmaer fortsatt i samme strøk

Gatenettet i 2016 er det samme som ble lagt etter brannkatastrofen. Bygningene i området også. Det såkalte 1916-området ble igjen Bergens viktigste forretningsområde, og flere firmanavn fra den gang lever videre på nesten samme sted, bl.a. handelshuset Wallendahl (nå i Kløverhuset) og bokhandelen Beyer. Klesmagasinet Sundt holdt også til i Strandgaten før og etter brannen, men flyttet til Torgallmenningen i 1938.

Gjenoppbyggingen har pågått helt frem til vår tid. Den siste branntomten fikk nytt bygg så sent som i 2011. Da fikk Gulating lagmannsrett tilhold på stedet hvor ekstravagante Hotel Metropol lå fra 1897 til 1916.

Området mellom Murallmenningen og nordover mot Holbergsallmenningen gir fortsatt et bilde av hvordan det gamle Bergen sentrum var før brannen, med smal hovedgate og trange smau, blant dem Amalie Skrams fødested, Cort Piil-smauet.

– Hvordan kunne man fått til en moderne byutvikling i Bergen uten storbrannen?

– Da måtte man ha gått ut av den gamle bykjernen, sier Fett.

Det samme mener Hans-Jacob Roald.

– Det ville ha bygget seg opp til et klimaks hvor noe måtte gjøres. Vi så det samme i Marken-området litt senere. Det området ble reddet av at byen ble utvidet mot Fyllingsdalen. Hadde ikke det skjedd, ville Marken ha blitt sanert, tror han.

Jo Gjerstad mener en stor rivingsprosess og gjenoppbygging ville ha skjedd i årene etter andre verdenskrig.

– Frem til da var det trange tider og krig. Men i Einar Gerhardsens Norge ville man ha begynt å rive og bygget opp en moderne by. Men da hadde vi fått en helt annen arkitektur. Så vi skal kanskje være glade for at dette skjedde når det skjedde.

Kilder: Oscar Ihlebæk «Bergensbrannen 1916», Gjerstad/Staalesen «Da byen brant», Egil Ertresvaag «Bergen bys historie III - Et bysamfunn i utvikling», Nina Aldin Thune «Gjenreisningen etter Bergensbrannen 1916 - byplan og bygningsstil», Hans-Jacob Roald «Sentrumsplanen av 1916», Aftenposten 16. jan. 1916, 1ste mai 17. januar 1916, Bergens Arbeiderblad 14. jan. 1956, Morgenavisen 14. og 15. jan 1956