«Og så sikret det økonomien i familien i tillegg! 300.-400.000 i året hjelper vel godhetsfølelsen det!»
De stygge kommentarene hagler inn på nettavisen.no. Nettavisen spurte meg om å få publisere et innlegg jeg hadde skrevet om fosterhjem, og «haterne» (som de blir kalt i disse dager) er i gang med å spy ut eder og galle rundt seg. Noen regnet seg fram til at mamma og pappa kunne tjene opptil en million kroner dersom de hadde to fosterbarn.
Jeg vet ikke om det var et tappert forsøk på å få meg til å bli stille. Åh, jeg får bare lyst til å snakke enda mer og gjerne møte disse hatske kritikerne over en god kopp kaffe.
BAKGRUNN: 270 barn mangler fosterhjem og skoleplass
Fosterhjem - ingen forutsigbar jobb
For å gjøre en ting klart: vil du bli rik og ha en forutsigbar jobb – ikke velg fosterhjem. Fosterforeldre har svært ugunstige arbeidstider sammenlignet med andre yrker og du tjener deg ikke opp noen pensjonspoeng.
Men etter å ha deltatt på gjentatte fosterhjemssamlinger gjennom mange år har jeg forståelsen av at majoriteten av fosterforeldre er enige; jo, du blir rik! Som biologisk datter i en fosterfamilie kunne jeg ikke vært mer enig. Jeg er så rik!
Fosterforeldre forteller at deres egne biologiske barn i større grad utvikler empati og får viktige perspektiver på livet tidligere. «Jeg opplever at mine biologiske barn er mer reflektert enn jevnaldrende» kunne en fostermamma fortelle meg og en forsamling på en fosterhjemssamling.
Nå har debatten blomstret opp på ny etter at statsminister Erna Solberg har oppfordret norske familier til å ta imot mindreårige flyktninger. Kommentarene flommer også over i kommentarfelt til henne. «Ja, da får Erna være den første personen til å ta imot en flyktninger».
LES MER: Solberg vil ha flere fosterhjem for asylsøkere
Våre folkevalgte har etter mitt syn valgt å bidra til samfunnsfellesskapet ved å være politikere. Poenget er ikke hvem som stiller seg i køen først. Poenget er at flere velger å gjøre det. Tenk om vi alle kunne bidratt på de områdene vi kan?
«Jammen, ta de med inn i hjemmet vårt?» Ja. Og gi kontinuerlig kjærlighet. Mest av alt handler det om oppfølging. Varm middag. Bli kjørt til trening. Vite at ja – det er noen som kommer og henter meg etterpå, det kan jeg være sikker på!
«Ville ikke vokst opp i noe annet hjem»
Familien min har klart åtte – hittil. Åtte fosterbarn. Det har ikke bare vært lett. Det har ikke bare vært enkelt. Men det har vært godt. Jeg ville ikke ha vokst opp i noe annet hjem.
Noen kilometer unna mitt barndomshjem finnes det unge gutter på ni, ti år. Barn med drømmer. «Barna ingen vil ha» kalte VG artikkelen (ekstern lenke – krever betaling) om disse barna som denne sommeren har tatt seg over livsfarlige Middelhavet. De er traumatiserte. «I Iran fikk jeg lov å ringe moren min. Det var siste gang jeg snakker med noen i familien min» forteller Saifhulla som har tilbrakt tre døgn i en gummibåt på vei over Middelhavet.
Akkurat nå er kanskje drømmen hans å få se sin egen mamma og pappa igjen. Det er ikke sikkert at den blir realisert. Saifhulla på 11 år ønsker seg kanskje ikke nye foreldre med det første, fordi savnet etter hans biologiske foreldre er for stort. Men han vil trenge trygge voksne rundt seg som er villig til å følge han opp.
Det vil koste deg noe å få et fosterbarn. Tid. Krefter. Ressurser. Du vil bli så frustrert til tider at du lurer på hvilken umulig oppgave du har tatt på deg.
LES OGSÅ: – Året som sosterforeldre ble vår verste tid
Men den største gleden et menneske kan eie er å sørge for at noen andre også får eie den. Og de små tingene vil gi deg enorme mengder med energi. Når han eller hun scorer sitt første fotballmål i en kamp. Første gang han eller hun oppnår full score på gloseprøva. Du finner nye sider ved deg selv også og evner du ikke trodde du hadde.
Har du plass?
Kanskje du har plass?
Kanskje du har anledning?
Det finnes fortellinger innenfor det norske barnevernet vi ikke skal eller kan være stolte av. Brennpunkt-dokumentaren «Brustne hjerterom» som ble vist på NRK høsten 2013 lærte oss dette. Grove gjentatte systemsvikt. Men frykten for at det skal gå galt bør ikke hindre en i å prøve dersom en tenker at man har muligheten og kapasitet.
Vi er bare mennesker. Dette gjelder også de barnevernsansatte. Dette gjelder fosterforeldre. Og netthaterne som trolig vil kommentere hvor feilslått og uaktuell denne kommentaren er. Vi er fulle av feil og mangler. Kommunale og private barnevernsansatte har mangler. Fosterforeldre har mangler. Fostersøsken har mangler. Det er et mangelfullt system fordi det er menneskebasert. Men dette er også noe av skjønnheten – og det likestiller oss alle.
Jeg er ikke i tvil. Det må være bedre å få vokse opp i et trygt og godt hjem enn på en institusjon. Heggeli-systemet har vist det gang på gang; helhetlig langvarig oppfølging av barn over tid skaper gode, langvarige resultater. Barn som en gang var tall i en dyster barnevernsstatistikk blir voksne, viktige bidragsytere til samfunnet.
Dårlige forutsetninger fikk prege begynnelsen på disse barnas liv. Du har anledningen til å skrive inn et vendepunkt i historien. Bli med å skrive historien videre.
Plukk opp pennen.
