– Her kan jeg enkelt følge med hva som skjer i resten av butikken. Jeg kan se om noen kommer inn i butikken, og kan se om noen oppfører seg mistenkelig.
Jan Konrad Hesjedal tar oss med rundt i den vesle nærbutikken sin. Bruvik-bygden har en av de få gjenværende nærbutikkene i øykommunen Osterøy utenfor Bergen. Og for å sørge for at nærbutikken overlever også i fremtiden, har butikkeieren tatt i bruk det siste innen kamerateknologi.
Flere og flere kamera følger oss hver dag
Fire ulike kamera dekker de fleste kvadratmetrene i butikken, og vil fange opp alle som beveger seg i lokalene.
– Det handler om sikkerheten til de som jobber her, men først og fremst den preventive effekten. Det er ting som kan være attraktive og kostbare, som vi overvåker mest, sier Hesjedal.
Kundene på Bruvik er bare noen av mange som de siste årene har måtte finne seg i å bli overvåket. Tall fra Datatilsynet viser at det bare blir flere og flere overvåkingskamera i butikker, på arbeidsplasser og i det offentlige rom.
Mens de 400 fastboene på Bruvik kun har blitt fulgt av kameraene det siste halvannet året, er kamera i det offentlige rom blitt et vanlig syn i Norge.
Så mye overvåkes Bergen
Rundt hele Bergens største åpne sentrumsrom, Torgallmenningen, står overvåkningskameraene tett i tett. På gatehjørner, i butikker, kiosker og minibanker filmes og lagres bevegelsene til dem som passerer.
Vi sjekket hvor mange av virksomhetene rundt hjertet av Bergen som driver med overvåking. Undersøkelsen viste at de aller fleste butikkene overvåker lokalene sine - mens fortau og gater rundt allmenningen også overvåkes.
Mens kjøpesentrene har flere titalls kamera, er det bare et fåtall av butikkene som har valgt ikke å sette opp kamera. Kiosker og en McDonalds-restaurant er blant de mest overvåkede virksomhetene i Bergen sentrum.
Ni av ti følger ikke reglene
Tendensene er den samme i alle de norske storbyene.
Kontroller Datatilsynet har gjort de siste årene, viser at de mest folkerike områdene i norske byer overvåkes tett av kameraer. Om det er Torgallmenningen i Bergen, Karl Johan i Oslo eller Nordre gate i Trondheim, så står kameraene tett i sentrum av byene.
Men de aller færreste kameraene er lovlige.
Så mange som 90 prosent av alle overvåkningskameraer i norske byer har feil eller mangler, viste undersøkelsene til tilsynet.
Kameraene som følger oss hver dag er preget av elendig skilting og merking, uvisst ansvar i forhold til lagring av bildene, og manglende registrering hos myndighetene.
Klarer ikke de enkleste overvåkingsreglene
Dermed er de også ulovlige, understreker Datatilsynets informasjonsdirektør, Ove Skåra. Den manglende kunnskapen om bruken av overvåkning er nedslående, mener han.
– Det er bekymringsfullt fordi det viser at det dukker opp kameraløsninger rundt om, uten at dem som setter det opp kjenner regelverket. Mange av dem som driver overvåking har rett og slett et bevisstløst forhold til kameraovervåkingen, sier Skåra.
Alle som driver overvåking har meldeplikt og må registrere seg hos Datatilsynet.
Men da tilsynet kontrollerte sentrumsgatene i Trondheim, Bergen, Tromsø, Oslo og Kristiansand, fant de over hundre bedrifter og hundrevis av kameraer som ikke var registrerte.
Kontrollene ble gjennomført i 2009, men Skåra mener tallene er representative også i dag. At så mange ikke klarer å etterfølge det som er lovens enkleste krav, bekymrer og forundrer tilsynet.
– Hvis man ikke engang klarer å sende inn en melding til Datatilsynet, kan man spørre seg: Hvordan forholder man seg til alle de andre tunge pliktene kameraovervåking fører med seg? sier Skåra.
Bare et fåtall overvåker ikke
Når tusenvis av bergensere og turister hver dag tråkker på kryss og tvers av Torgallmenningen, inn i butikker og kjøpesentre, er det svært få plasser de ikke filmes av et kamera.
Nesten alle forretningene her har bestemt at kundene skal overvåkes - og hos de fleste ser det første kameraet deg i det du tråkker inn døren.
En klesbutikker, et apotek, to skobutikker og en paraplyforhandler var de eneste som ikke drev overvåkning. Dette var noen av årsakene til at butikkene ikke hadde montert kamera:
- «Vi har ikke sett behov for det ennå.»
- «Kostnadene er for store til at det har vært aktuelt.»
- «Butikken er så liten at vi har god oversikt uten kamera.»
Billigere teknologi senker terskelen
For alle de andre butikkene som har satt opp kamera, er det en rekke regler overvåkerne må forholde seg til.
I tillegg til meldeplikten, sier loven at overvåkningen skal merkes godt med navnet på bedriften eller butikken som overvåker deg. Det skal være lett for oss å finne ut hvem som overvåker oss, og det holder ikke med skilt som viser til et vaktselskap.
Det er den bedriften eller myndigheten som har satt opp kameraet, som skal stå som ansvarlig. Men her er det mange som synder, forteller Skåra.
– Mens utstyret og teknologien var veldig dyrt før, er det nå blitt utrolig billig. Dermed krever det ikke lenger den samme vurderingen på forhånd før man tar overvåkningen i bruk.
– Samtidig kjøper mange en løsning fra et vaktselskap eller utstyrsleverandør, og lener seg tilbake i den tro at det er leverandøren som har ansvaret for å passe på at reglene blir fulgt. Men det er fremdeles butikkeieren, banken eller kommunen sitt ansvar, sier Skåra.
Ingen overvåker overvåkingen
Det finnes ingen god oversikt over hvor mye overvåking som finnes i Norge i dag. Datatilsynets melderegister har bare litt over 4200 registreringer, trolig bare en liten brøkdel av antallet kamera som finnes.
Få melder ifra, og butikkjeder og konsern trenger kun å melde fra én gang før de kan sette opp et ubegrenset antall kamera.
I tillegg må bedrifter melde inn overvåkningen på nytt etter tre år, og da sklir mange ut av systemet.
Overvåker nærbutikken med fire kamera
Tilbake på Bruvik er Jan Konrad Hesjedal en av dem som faktisk har meldt ifra til Datatilsynet. Han tror kameraene har en god preventiv effekt.
– Når folk vet om at butikken er overvåket, vil de som har uredelige hensikter gjerne føle et visst ubehag. Så vil de som har redelige hensikter sannsynligvis ikke bry seg, sier Hesjedal.
For ham var det viktig å ha papirene i orden da han tok over butikken.
– Jeg hadde hørt mye om at det var klare krav til dette, og tok kontakt med Datatilsynet. En liten registrering på internett senere, så var alt i orden, forteller han.
Kundene får klar melding om at blir filmet når de kommer inn i butikken, og butikkeieren tror ikke mange bryr seg om overvåkingen.
– Folk har sagt veldig lite. Noen legger merke til plakaten på døren, og har kommentert det, men ingen har gitt uttrykk for noe ubehag, sier Hesjedal.
30 prosent flere registrerte kamera på få år
I dag overvåkes vi på bussen og trikken, i banken og på butikken, og stadig flere overvåkes på jobben. Antall registreringer i Datatilsynets melderegister har gått opp med 30 prosent på bare få år.
Den stadig økende overvåkingen gjør at oppmerksomheten rundt regelverket bare blir viktigere og viktigere, mener Ove Skåra.
– Det er altfor mye kameraovervåking som settes opp, uten at det blir gjort noen analyse av hva problemet faktisk er. Er det verdt pengene og ressursinnsatsen å sette opp kamera, og vil kameraovervåking faktisk løse problemet?
Er det virkelig behov for kamerane?
Ifølge Datatilsynet er det gjor mange undersøkelser på hvilken effekt kameraovervåking har mot kriminalitet. Etter de mange voldtektene i Oslo i fjor, gikk debatten varmt om hvor mye kameraene i hovedstaden hjelper.
– Det aller viktigste er at bedriftene faktisk har et behov for å overvåke – og at de opplyser om det på en god måte til publikum når de gjør det, sier Ove Skåra.
Vi spør den vesle nærbutikkenpå Osterøy om det virkelig er behov for å drive overvåking.
– Generelt er behovet stort. For en ser i nyheter og andre steder at det skjer mye, og de med de uærlige hensiktene blir mer og mer proffe. Som butikkeier må en rett og slett skape litt ubehageligheter for dem som er ute etter å stjele.
Hvert år behandler Datatilsynets mellom 1000 og 2000 henvendelser og klager om overvåking. Her kan du lese om noen av sakene og lovbruddene som ble avdekket i 2011: