Forsker ved Uppsala-universitetet Filip Arnberg har i samarbeid med kollegene Per-Anders Rydelius og Tom Lundin nylig publisert forskning om de psykologiske langtidseffektene Måbødal-ulykken har hatt på de berørte.
-Det som er interessant, er at bussulykken på et vis har preget noen av dem som kom fra ulykken med livet i behold når de selv ble foreldre og fikk barn. For noen tok foreldrerollen fram igjen minnene på den måten at noen kunne bli mer urolige for barna sine og for sikkerheten deres, sier Arnberg til NTB.
Krasjet i fjellveggen
For 25 år siden, nærmere bestemt 15. august 1988, var en turbuss med svenske skolebarn fra Kvarnbacka skole i Stockholm-forstaden Kista og deres voksne ledere på vei til Shetland.
På vei ned den bratte Måbødalen mistet bussen bremsekraften. I et desperat forsøk på å redusere farten forsøkte bussjåføren å gire ned, men han lyktes ikke.
Like etter krasjet bussen i stor fart i fjellveggen ved tunnelåpningen.
Det voldsomme sammenstøtet smadret hele bussens front og høyreside. 16 mennesker døde. Tolv av dem var barn.Bussulykken er regnet som er en av de dødeligste i Norge noensinne.
Dobbel byrde
Arnberg mener at det var de direkte involverte, det vil si personer som var om bord på bussen, som i størst grad opplever psykologiske ettervirkninger i dag.
Han forteller at flere av dem opplever en slags dobbel byrde i etterkant av dødsulykken.
– På den ene siden hadde de vært med på en livstruende situasjon som i seg selv kan framkalle sterke reaksjoner. Man kan bli glad for at man har overlevd, samtidig som man sørger fordi man har mistet noen som har stått en nær, sier den svenske forskeren.
Disse menneskene kan oppleve det som vanskelig å snakke om gleden ved å ha overlevd til sine nærmeste. Noen opplever skyld fordi de overlevde ulykken.
Ny forskning på vei
Førsteamanuensis Dagfinn Winje ved Det psykologiske fakultetet ved universitet i Bergen var sjefpsykolog ved Haukeland universitetssjukehus da ulykken fant sted.
Han tok senere doktorgrad med en avhandling rundt ulykken, og har undersøkt
hvordan de overlevende og pårørende har det ett, tre, fem, ti og tjue år i etterkant.
Funnene fra den siste undersøkelsen, 20 år etter, er ikke publisert. Winje kan derfor ikke kommentere resultatene, men han kan fortelle litt om bakgrunnen for
undersøkelsen.
– Hensikten med en slik langtidsstudie er å se på endringer hos samme person over tid, om det finnes spesielle typer langtidsforløp, sier han til NTB.
-Hvordan vil det se ut etter 20 år, hvordan skal vi tenke om hjelp til mennesker etter så lang tid? De som klarer seg bra i starten, vil de få vansker senere? Går det bedre for dem som fikk behandling tidlig? Dette er spørsmål som trenger svar med tanke på hjelpetiltak på lang sikt overfor rammede etter andre typer traumatiske hendelser, sier Winje.
Analysene av Winjes undersøkelse starter neste år. (©NTB)