– Jeg var veldig redd for å finne noe jeg ikke likte

Hos Riksarkivet står hylle på hylle fulle av dokumenter om de 90.000 personene som ble anmeldt og etterforsket for landssvik etter 2. verdenskrig.

Tidligere var det bare forskere og nære slektninger som fikk innsyn.

Men 1. januar i år åpnet dørene for alle. Så langt har 2.000 personer bedt om innsyn. De første tusen henvendelsene kom den første uken.

LES OGSÅ: – De kan føle seg uthengt av offentligheten

LES OGSÅ: Riksarkivaren forklarer hvorfor de åpner arkivet

Ville se farens mappe

– Jeg ble plutselig i tvil om jeg visste hva som egentlig hadde skjedd, og hvorfor min far ble straffet etter krigen, sier Kjersti Hunshamar.

Hun var ni år gammel i 1955, da hun oppdaget en familiehemmelighet som ble til tragedie og skam. Pappa var medlem av nazistpartiet Nasjonal Samling.

– Jeg hadde visst at et eller annet ikke var greit hjemme, men det var ingen som snakket om det. Jeg gikk i kommodeskuffen og fant noen rare brev, sendt fra Drammen kretsfengsel.

Svært omfattende

Det norske landssvikoppgjøret var svært omfattende, ifølge Jan Heiret, historieprofessor ved Universitetet i Bergen.

– 90.000 ble etterforsket, og 50.000 ble dømt. Relativt sett kan det være det største oppgjøret etter 2. verdenskrig, sier Heiret.

En av årsakene er at NS-leder Vidkun Quisling ikke ødela partiets arkiver. Dermed hadde myndighetene en ganske komplett liste over alle medlemmer i NS.

– Det er vanskelig å vite om det var en bevisst handling av Quisling. Kanskje han ville bevare det for ettertiden, han mente jo at han ikke hadde gjort noe galt, sier Heiret.

– Familien vil vite

Selv 70 år etter krigen, er interessen stor, forteller Erland Pettersen, underdirektør i Riksarkivet.

– I et vanlig år mottar vi rundt 6.000 henvendelser. 2.000 på én måned er en stor pågang for oss, sier Pettersen.

De fleste som tar kontakt, er barn, barnebarn eller tippoldebarn av en som fikk en sak mot seg.

– De fleste finner at slektningen var en helt normal person, som tok noen valg under krigen. Han kan ha vært medlem av NS, for eksempel, sier Pettersen.

– I noen tilfeller finner de at slektningen har gjort mer alvorlige ting enn de var klar over.

– Han var en ordentlig mann

Siden Kjersti Hunshamar var en nær slektning, fikk hun innsyn i farens mappe da hun søkte for tre år siden.

– Jeg var veldig redd for å finne noe jeg ikke likte. Det var godt for meg å se at han var en ordentlig mann.

Faren hennes var verken angiver eller torturist. Han fikk noen måneder med straffarbeid, men det verste var skammen. Hunshamar beskriver oppveksten som tøff, der hele familien ble straffet sosialt for farens valg.

Likevel snakket de ikke om det i familien.

– Jeg snakket med ham om NS-medlemskapet én gang, men det var ikke en lang samtale. Han var 85 år gammel, og spurte meg om jeg visste. Jeg svarte ja. Så var det ikke mer.