Bjørn Ivar Fyksen fra Gran derimot er imponert over både Trost i taklampa og resten av Prøysens forfatterskap.
Han har sittet i timevis og rullet seg gjennom metervis av mikrofilm, på jakt etter Prøysens voksenprosa. Den store interessen for forfatteren begynte da han virkelig oppdaget «Trost i taklampa», nå er han i gang med en doktoravhandling, den første noensinne om Prøysen.
– Jeg ble veldig interessert etter å ha lest boka, og ble også litt overraska. Han var bare en visedikter for meg, ikke at det er lite, men det var det han var. Så viste det seg at han også har et ganske stort prosaforfatterskap.
- Les også:
Kritikk til romanen
Prøysen skrev mer enn 750 lørdagsstubber for Arbeiderbladet, mange noveller og romanen «Trost i taklampa».
Prøysen skrev mye, men da han førte sin eneste roman i pennen, var det ikke bare ros å få. Litteraturkritiker i Nationen, Barbra Ring, skrev dette da boka kom ut i 1950:
«Nei, Alf Prøysen, Når man har vunnet hele Østlands-Norge med sine overdådige viser, skulle man være nøyd med det og ikke forsøke seg som romanforfatter.»
Bjørn Ivar Fyksen humrer litt for seg sjøl før han leser videre fra Rings kritikk:
«Les Halldis Moren, Alf Prøysen, så vil De lære noe, og bruk ikke Deres klangfulle språk til å bare å lage kommers og leven med.»
– Her sier hun at stoffet ikke holder til en roman, og begrunner det med at stoffet er for hverdagslig, sier Fyksen.
– I det hele tatt er det en ganske nedlatende anmeldelse, som viser at Ring ikke har gjort et forsøk på å forstå boka. Dessuten var hun nærmest den eneste som ga boka dårlig kritikk.
Inspirert av svenskene
Bjørn Ivar Fyksen derimot, ser noe Barbara Ring ikke så.
Han leser Prøysen rett inn i den sterke, svenske arbeiderlitteraturtradisjonen som oppsto på 1930-tallet, med forfattere som Moa Martinson og Ivar Lo-Johansson.
En litteraturtradisjon som er større og mer ærerik i nabolandet enn her hjemme, mener Fyksen.
Denne tradisjonen har nobelprisvinnere som Eyvind Johnson og Harry Martinson. De vant Nobelprisen i litteratur i 1974, og var kjente proletardiktere med en noe lik bakgrunn, begge kom fra fattigslige kår og ble oppdratt som fosterbarn.
– Det er grunn til å tro at Prøysen både leste, og kjente til disse forfatterne, mener Fyksen.
Bjørn Ivar Fyksen skriver på landets første doktoravhandling om Alf Prøysen.
Foto: Torunn Myhre / NRK– Løfter de svake
Prøysens prosa er preget av et stort engasjement for de lengst ned på rangstigen i samfunnet.
– Legdfolk, tatere, tyskertøser og til og med barnemordere. Han tar de som er utstøtt og løfter dem fram, for meg er det er ingen tvil om at han skriver om et arbeidermiljø, sier Fyksen.
- Les også:
- Les også:
Historien om Gunvor Smikstugun og husmansstandens frigjøring er helt klart et politisk innlegg om arbeiderklassens kår, mener stipendiaten ved Høgskolen i Hedmark. Det til tross for at Prøysen ikke gjorde et stort poeng ute av det under lanseringen.
– Da sa han at det var humoristisk, men det tror jeg ikke han mente. Dette var stoff han hadde båret på i årevis. Men noen år seinere sa han det ganske rett ut i forordet til den svenske utgaven- at dette er en grisekokks raseriutbrudd.
Fyksen håper å gjøre ferdig doktoravhandlingen om Alf Prøysen innen et års tid. Da går nemlig stipendiatet hans ut ved Høgskolen i Hedmark ut.
– Jeg håper jeg da skal ha gitt et bidrag til den norske litteraturens historieskriving, og samtidig gitt en grundigere forståelse av Prøysens forfatterskap, sier han.
