Få vil selge gårdene sine: – Det handler om følelser

– Det er utrolig vemodig å selge gården, innrømmer ekteparet Anne Rustad (59) og Bengt-Frode Vassbotten (63).

De har bodd i det vakre tømmerhuset med panoramautsikt mot Jotunheimen i 35 år.

– Vi blir eldre, og det er krevende å ha en så stor eiendom. Dessuten er vi er nettopp blitt besteforeldre og vil bo nærmere, sier de.

«Vi må jo gjøre noe med de ubebodde gårdene»

Men det er langt mellom folk som ønsker å selger gården sin. Egentlig skulle en tro det var bare å velge og vrake i landlig idyll. 30 000 landbrukseiendommer i Norge står ledige.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå var hver femte landbrukseiendom uten fast bosetting i 2014. Men nesten halvparten av eierne vil beholde gårdene.

– Det går bare ikke an, tenkte Cecilie Asp i Regionrådet i Nord-Gudbrandsdal.

Dermed satte hun og en kollega i gang - alliert med politikere og byråkrater - med å kartlegge alle ledige landbrukseiendommer i de seks kommunene i Nord-Gudbrandsdal. De sendte brev til hver eneste eier. Og fulgte opp med å ringe hver enkelt.

392 eiere av gårdsbruk fikk brev og telefoner

Det ble 392 brev og telefoner. For 392 landbrukseiendommer står tomme i norddalen.

Cecilie Asp utformet brevene på hyggelig vis. Hun skrev at de var bekymret for fraflyttingen i området med stadig lavere folketall og lurte på om det fantes noen gårdeiere der ute som kunne tenke seg å selge.

– Jeg følte at det var litt på kanten. Vi var veldig spente på reaksjonene, vi går jo inn på privat grunn. Men ingen ble sinte.

Hun møtte stor forståelse, for de som mottok brevene skjønte at det bør være liv i bygdene og at det helst bør være noen dyr på beitet som holder krattskogen nede.

– Alle synes det er en viktig jobb vi gjør, sier Cecilie.

Men tross innsatsen var det få som ønsket å selge gården.

Det handler om følelser

– Det handler om følelser, konstaterer Frode Flemsæter, seniorforsker ved Norsk Senter for bygdeforskning.

Den enkle forklaringen om følelser er så sentral at den også er tittelen på Bygdeforsknings rapport "Det handler om følelser" fra 2011.

Den drøfter kompleksiteten rundt omsetning av de mange ubebodde landbrukseiendommene i Norge.

Rapporten presenterer kunnskap om lokalisering, tilstand, eiere og eierforhold i forhold til ubebodde landbrukseiendommer, og faktorer som fremmer eller hemmer omsetning.

Den konkluderer med at hindringene for større omsetning på landbrukseiendommer er sosiale og følelsesmessige relasjoner til eiendommene, spesielt de sterke bindingene mellom slekt og eiendom. Pris og priskontroll er av mindre betydning.

Bill.merk: Unge folk søker gård med sol og utsikt

På den andre siden er det flust av folk som daglig ser på nettsider og andre steder - etter gårder og småbruk til salgs. For folk som ønsker å kjøpe slike steder, er det mange av.

Mange av dem er unge, og de ønsker seg ei framtid på bygda. Et eksempel er et ungt par fra Verdal.

– Vi flytter bare vi finner det som passer oss, sier Maren Houmb (23) og Robert Vanebo (25).

De bor i dag i Verdal, Roberts hjemsted. Maren er opprinnelig fra Gaupen i Ringsaker. Paret har tatt turen til Gudrandsdalen for å treffe Cecilie Asp i Regionrådet, fordi de har skjønt at hun er spesielt på hugget og har bedre kontakter med mulige gårds-selgere enn de fleste.

– Vi ser etter småbruk med utsikt, og hvor vi kan ha dyr, sier Maren.

– Det kan jo ta tid, men Cecilie har tydeligvis god oversikt så vi håper hun kan hjelpe, sier Robert.

– Hvorfor Nord-Gudbrandsdal?

– Det er midt imellom Verdal og Gaupen, og så er det jo fryktelig fint her.

– Hva skal stemme?

– Masse sol hadde vært fint, at det er en bra plass for unger og at det er muligheter for å ha drift på gården, sier det unge paret.

Anne og Bengt Frode: – Det blir vondt å flytte

Kanskje blir Øverbygdsvegen i Heidal den nye adressen deres, men de har ikke ennå vært i kontakt med Anne og Bengt-Frode, som nå står på tur til å selge.

– Vi elsker dette stedet, og det blir kjempevondt å vri om nøkkelen for siste gang. Derfor har det vært en lang prosess å bestemme seg. 15 år har vi brukt.

– Hvordan kjennes det nå?

– Vi er klare til å overlevere det til andre nå. Og det betyr mye for oss at noen tar over. Forhåpentligvis dukker det opp interesserte kjøpere som har spennende planer og vil finne på nye næringer. Det er jo mange muligheter her.

– Hva ser dere for dere av drift?

– Jeg har noen tanker, men de får jeg holde for meg selv. Det viktige er at de nye eierne ser egne muligheter. Jeg bare håper og tror at stedet vil bli finere og vakrere og fullt av liv og røre. De nye vil sikkert sette pris på alt Heidal har å by på.

Lys er bedre enn mørke

Cecilie Asp håper stadig flere vil ha den samme, åpne holdningen til å selge gården når de selv ikke vil bo der lenger.

– Men jeg har stor respekt for at det ikke er lett å overlate stedet til andre, sier hun.

Hun forklarer at mange gårder har vært i slektas eie i generasjoner. Og at det da er ekstra vanskelig å gi slipp, selv om det ikke er aktuelt som fast boplass.

– Alternativet for mange er å bruke det som feriested, sier hun.

Hun legger til at selv om folk er veldig glade i plassen, kan de kanskje også se at det finnes familier der ute som vil ha tak i slike plasser.

– Og trøste seg med at livet går videre?

– Ja. Vi ser jo konsekvensen at så mye stort tomt. Hus som det ikke er liv i dør jo. Det er jo et mye bedre alternativ at det fortsatt er liv på gården, mener Cecilie Asp som inviterer interesserte gårdkjøpere med selve tittelen for det treårige prosjektet hun er del av: «Kom til oss!».