Hopp til innhold

Solgte kunst av Prøysen malt på rullegardin

Vi kjenner Alf Prøysen som folkekjær dikter, visemaker og barnetimeonkel. Men egentlig ville han bli kunstmaler. Nå er ett av hans få malerier solgt.

Maleri av Alf Prøysen

Utsnitt av maleriet Alf Prøysen malte i 1946.

Foto: Audun Kristiansen / NRK

– Det er malt på en rullegardin, forteller Øyvind Straume fra Jessheim, og peker på det innrammede maleriet.

Straume er pensjonert skolesjef i Ullensaker og fungerer nå som kulturformidler. Han har hatt dette maleriet i sitt eie i mange år. Et maleri med en interessant bakhistorie. Det er nemlig Alf Prøysen som har malt det.

Som liten gutt tegnet Alf Prøysen på det meste, og drømte om å bli kunstmaler. Men etter å ha fått avslag på stipend til Kunst- og håndverksskolen måtte han gi opp de planene. I 1945, mens han jobber på Vøien gård i Asker, bokdebuterer han med novellesamlingen «Dørstokken heme». Rett etterpå slutter han som gårdsgutt for å leve som forfatter, og flytter inn hos enkefru Margit Fossen som bodde i nærheten av Asker jernbanestasjon. Det vil si, han flyttet inn i 2. etasje i uthuset.

– Prøysen syntes det var for fint inne i selve huset, forteller Straume.

Malte på ei rullegardin

Margit Fossen og Alf Prøysen

Alf Prøysen sammen med sin hybelvertinne Margit Fossen.

Foto: Privat

Han ble tilbudt å bo der inne ettersom enkefruen bodde alene, men han ville heller bo i et rom i uthuset.

Prøysen og hybelvertinnen ble nære venner og brevvekslet lenge etter at Prøysen flyttet i 1947. Men selv om det nok var hyggelig på vedkassa i kjøkkenet hos fru Fossen der Prøysen ofte satt og diktet, kan ting tyde på at tankene ikke var så lystige oppe på hybelen. Der var det nemlig en rullegardin som Prøysen brukte som lerret i 1946. Han fortsatte nemlig å tegne og male selv om stipendsøknadene ble avslått. Det ble et mørkt bilde som viser et par på veg opp til et slott badet i månelys. Men tilbake står en trist skikkelse med skakt ansikt og støtter seg på en gitar.

Narren

Narren

Utsnitt av maleriet som viser skikkelsen alle som ser maleriet reagerer på.

Foto: Audun Kristiansen / NRK

Personen på bildet er kledd i klær vi forbinder med en klovn eller en narr. Prøysen identifiserte seg med middelaldernarren, han som underholdt - han som var morsom. Men som samtidig var alene. Ensom i hoffet. Outsideren. Og de som sto utenfor i samfunnet skrev Prøysen mye om.

Men selv om narren er ensom og kanskje ulykkelig, så skal han fortsatt glede andre.

– Hvis jeg skulle skrive noe som endte sørgelig, så hadde jeg følelsen av å ha levert ifra meg et halvferdig produkt.

Alf Prøysen, 1964

Denne lille livsfilosofien rundt narrens rolle ble tema i Prøysens «Narrevise» fra 1951. Der spiller han slik at folk finner hverandre, han spiller for brudepar, kjører jordmora og trøster enker slik at de får tilbake troen på kjærligheten og finner seg en ny mann. En annen enn ham selv, selvsagt.

– Det rare er at på tidspunktet dette er malt, så hadde han fått utgitt «Dørstokken heme» og blitt etablert som forfatter, han hadde møtt sin Else som han senere giftet seg med. Så man skulle tro at det var en fase av livet hvor det ikke skulle vært så negativt, sier Straume som legger til at dette selvfølgelig kan ha vært en sinnsstemning der og da, så han vil ikke tolke altfor mye. Men at det ligger noe «prøysensk» bak, det tror han nok.

Det er ofte sagt meg: Når je ska fara,

så har jeg tulle bort æill mi ti.

"Å langtifrå," vil je heller svara,

"je vart den nar'n som je måtte bli."

Og den som kjinne seg mo i knea

når andre benker seg par om par

og itte gir dom en sang om glea,

hæin vil je kæille en dåli nar.

Narrevise, Alf Prøysen

Ville bli maler

Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke har sett bildet og mener Prøysen hadde talent.

Kunstanmelder Mona Pahle Bjerke

Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke.

Foto: Miriam Fosstvedt

– Han har formsans, fargefølelse og uttrykksstyrke, sier Bjerke som legger til at en kunstnerevne gjerne ikke kommer alene. Så at han kunne dikte og male er ikke så rart. Men hun tror ikke det her har gått tapt en stor maler i og med at Prøysen ble dikter.

– Han er jo en genial dikter. Det er jo der han skinner.

Som fattig husmannsgutt måtte Prøysen søke om stipend fra Ringsaker kommune for å kunne ha håp om Kunst- og håndverksskolen, men han fikk avslag begge gangene han søkte, i 1932 og 1938. Men hva som hadde skjedd om han hadde fått ja er ikke godt å si.

– Han hadde tydelig potensial og evne, sier Mona Pahle Bjerke.

Til tross for at det ikke ble noen kunstmaler-karriere på Prøysen, la han ikke malerskrinet på hylla, noe dette maleriet er et bevis på. Datter Elin Prøysen forteller at faren malte og tegnet ofte.

Solgt

Øyvind Straume har hatt dette maleriet i sitt eie i mange år. Margit Fossen var nemlig hans mors tante, og hun arvet maleriet. Straume fikk det så av henne, rett og slett fordi han spurte.

Men nå er det solgt.

– Jeg har en veldig liten leilighet. Det var ikke plass på stua en gang. Det hang på kontoret, men der fikk det ikke det perspektivet det skulle.

Autentitets-bekreftelse

Beviset på at det er Prøysens som har malt bildet.

Foto: Audun Kristiansen / NRK

Til tross for dette har besøkende lagt merke til maleriet gjennom den åpne kontordøra hjemme hos ham og lurt på hva det var. Alle som har sett det har reagerte på skikkelsen til venstre uten å vite hvem maleren er. For bildet er ikke signert. Men fru Fossen har skrevet og signert en bekreftelse på at Prøysen er maleren.

Straume la ut maleriet for salg på internett tidligere i vår, i håp om at det fantes Prøysen-entusiaster som visste å sette pris på det.

Og det var det, maleriets nye eier er nemlig Inge Haukvik fra Børsa i Sør-Trøndelag. Haukvik har Norges største private Prøysen-samling og har blant annet bidratt med plater til Prøysen-diskografien som Høgskolen i Hedmark og Nasjonalbiblioteket for tiden utarbeider. Han har også bidratt med effekter til Prøysenhuset.

– Jeg var først litt i tvil om jeg skulle kjøpe enda et maleri av Prøysen, og om jeg skulle ringe på annonsen i det hele tatt, forklarer Haukvik. Men da det gikk opp for han hva som var motivet, så var han ikke i tvil lenger. Da måtte han ha det.

Straume på sin side var i tvil om han faktisk skulle selge det, men er nå veldig glad og lettet over at det er Haukvik som har kjøpt det.

Øyvind Straume og Inge Haukvik

Øyvind Straume (t.v.) og Inge Haukvik.

Foto: Audun Kristiansen / NRK

– Jeg tror dette bildet nå kommer til å bli mer tatt vare på for historien enn hva jeg kunne ha gjort. Det er jeg overbevist om, sier Straume.

Haukvik har ikke helt avgjort hva han skal gjøre med bildet. Om det blir en del av utstillingen han har på Snefugl gård, eller om det skal henges opp i stua hjemme er ikke avgjort ennå.

– Men det vil uansett bli godt tatt vare på og få en hedersplass, sier Haukvik.

Når det gjelder summen maleriet har blitt solgt for, så holder både kjøper og selger kortene tett til brystet.

– Ingen kommentar, smiler de lurt.

Flere saker fra Innlandet