Angrepet på Dombås i 1940: – De hadde knapt kart med seg

– De hadde knapt kart med seg, forteller forfatter Egil Ulateig, som i dag gir ut boken «Krigen fra himmelen».

I boka skriver han om hvordan en dårlig planlagt fallskjermaksjon mot Dombås øverst i Gudbrandsdalen satte bygda på krigskartet - helt i starten av andre verdenskrig i Norge. Bare ei lita uke tidligere hadde tyskerne invadert landet.

I bygdene øverst i Gudbrandsdalen hadde det ikke rykket fram tyskere enda, men Hitler fikk raskt tanker om at knutepunktet Dombås var viktig.

– Han fryktet at britene skulle komme ham i forkjøpet. Hitler ønsket full kontroll over norskekysten, med Trondheim som hovedmål. Dombås var et viktig knutepunkt mellom øst, vest og nord. Derfor beordret han fallskjermangrep på Dombås, forteller Egil Ulateig, som fra før har skrevet et drøyt 20-talls bøker, flere av dem om krigen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Topp soldater, dårlig forberedt angrep

Forfatteren forklarer at han gjennom arbeidet med boken om fallskjermjegerne har blitt overrasket over hvor dårlig angrepet i 1940 var forberedt. Soldatene var topptrente, det ypperste av Hitlers mannskap, men de ante ikke hvor de skulle hen og været var dårlig.

– Soldatene var innlosjert på Stabekk skole i Oslo. Her hadde de rasket med seg et skoleatlas, ellers hadde de ingenting å navigere etter, forklarer Ulateig.

Selv om pilotene sterkt frarådet å reise, tok flyene med fallskjermejegerne av fra Fornebu. I tillegg til atlaset navigerte de etter togskinnene. De 184 soldatene hoppet ut over et stort område, både langt vest, i Lesja, og inne på fjellet ved Fokstugu. De fleste ble tatt til fange av norske soldater, nærmere bestemt Mørebataljonen.

Men 60 fallskjermjegere landet noenlunde i nærheten av hverandre. De organiserte seg raskt og gikk i stilling ved Hågåvollen, en gård ved riksveien fem kilometer sør for Dombås. De slo tilbake mot de første norske angrepene og blokkerte jernbanen mellom øst og vest.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kongen lå i dekning på Otta

Samtidig, og det tyskerne ikke visste, var at Kong Haakon, kronprins Olav og flere regjeringsmedlemmer lå i dekning på Otta. De var på vei vestover for å flykte unna de tyske troppene.

– De trykket på for at de norske mannskapene skulle gi dem fritt leide over Dombås. Men så lenge fallskjermjegerne lå i stilling kunne de ikke passere, forklarer Ulateig.

Den 15. april ble kaptein Eiliv Austlid beordret til å rykke fram fra Dovre mot Dombås, for å sikre fluktruten til kongen og regjeringsmedlemmene. De fikk øye på tyskerne som fortsatt lå i stilling ved Hågåvollen, og Austlid valgte å gå rett på tyskerne. Han selv og fem av hans menn falt i kampene.

Austlid ble så sent som i 2009 tildelt Krigskorset med sverd post mortem.

«Du bist ein gute mensch»

Tyskerne innså raskt at de måtte forskanse seg bedre. Derfor tok de seg inn på Lindsø-gardene rett sør for Dombås den 17. april.

– De var dyktige krigere, og tenkte strategisk. På Lindsø var det tjukke murer på fjøsene, opp til halvannen meter, og bygningene fungerte dermed nesten som et fort. Dalsida bak gårdene var bratt og utilgjengelig, så et angrep bakfra var lite sannsynlig, forteller krigsforfatteren.

På en av Lindsø-gårdene vokste moren til Egil Ulateig opp, og på den tida var det hennes far, Egils bestefar, som drev gården.

I fjøset hadde tyskerne tatt over kontrollen og rigget seg til mellom kyr, sauer og geiter. De hadde gitt streng beskjed om at fjøset ikke var tilgjengelig for andre enn dem.

– Men dyra måtte ha stell, og bestefar var en sindig kar. Tyskerne gav sinte ordre på sitt språk, og bestefar skjønte vel hva de mente, men likevel skrittet han over dem for å gi dyrene vann. Soldatene forstod at bestefar ikke var noen trussel, og senere sa de til ham, «Du bist ein gute mensch». Da var det greit, humrer Ulateig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dårlig organisering også på norsk side

Heldigvis for de seksti tyskerne som fortsatt var på frifot, var også det norske forsvaret svært dårlig organisert. De prøvde flere ganger å ta tyskerne, men klarte ikke å koordinere angrepene slik at tyskerne ble omringet.

Men allerede etter et par dager gikk de tomme for både ammunisjon og annet materiell. De hadde nok ventet at de skulle få forsterkninger, men det varte og rakk. Derfor kapitulerte de og ble satt i norsk fangenskap.

Kapitulasjonen skjedde den 19. april. Kongen og hans følge kom trygt forbi Dombås, videre til Åndalsnes og over havet til trygghet i England.

– Men hva som hadde skjedd hvis fallskjermangrepet var mer vellykket, er ikke lett å si, sier Egil Ulateig.

– Hva er det som har overrasket deg mest i arbeidet med boken?

– Jeg må si at det var hvor dårlig forberedt angrepet var. Hvor lite de hadde rekogonosert, hvor lite de visste om området de skulle lande i. Heldigvis var soldatene i så god form at de klarte seg greit, forholdene tatt i betraktning.

– Hvorfor var det viktig for deg å skrive boken om fallskjermangrepet?

– Dette er historier jeg har hørt om siden jeg var liten, og det er skrevet noe om temaet også tidligere. Men jeg ønsket å samle trådene og sette det i en større sammenheng. Jeg har vært både i tyske, engelske og norske arkiver for å få tak i stoffet, og selvfølgelig har jeg snakket mye med folk her lokalt. Det at de lokale bevarte roen og gjorde sine daglige gjøremål selv under nær tilstedeværelse av fienden, har imponert meg stort.