Barnemordersken får fred

– Jeg tenker at hun var redd den siste dagen hun levde, den 9. oktober 1783, og at hun ba en bønn. En bønn om nåde.

Det sa sogneprest i Hof kirke, Runar Helge Olsen, da nærmere 50 personer møtte opp i begravelsen til Anna Østmo mandag ettermiddag.

– Herre Jesus Kristus, la Anna Østmo få hvile. Vi lyser fred over Anna Østmo sitt minne.

Og deretter startet nedsenkingen av en liten trekiste, og levningene etter Anna ble lagt i vigslet jord.

Se begravelsen her:

Historien om det hodeløse skjelettet

– Endelig får a' Anna hvile. Dette er en verdig begravelse absolutt. Og så er det så fint at det er så mange her.

Det sier leder i Hof Historielag, Thor Einar Sparby mens han sitter på kapelltrappa med krykkene sine. Siden de fant Anna har han og historielaget jobbet iherdig med å finne hennes historie.

Det var høsten 2010 at Anna Østmo ble rikskjendis da anleggsarbeidere ved fylkesvei 210 i Åsnes fant et hodeløst skjelett.

LES OGSÅ:

• - Skjelett var halshugget trebarnsmor
• – Feil å begrave gammelt skjelett
• Skjelett skaper hodebry
• Fant hodeløst skjelett i Åsnes

– Hun var skogfinne og bodde i Sverige like ved grensen til Grue Finnskog. Hun ble 29 år gammel, var 165 centimeter lang og pikenavnet hennes var Annika Henriksdotter Hämailainen.

Da hun fikk sitt første barn utenom ekteskap, kvalte hun det og flyktet til Solør for å jobbe.

Vandret til Solør

På Sorknes i Grue møtte hun en ny mann og fødte sønnen Brede. Men etter hvert flyttet hun til Østmo i Åsnes for å skaffe seg ny jobb, og her ble hun på ny gravid med en annen mann.

– Etter at guttungen var født puttet hun et tøystykke i munnen på ungen og gjemte den i halmmadrassen sin. Dette begynte jo å lukte så «fælt». Så hun ble avslørt, forteller Sparby.

Til slutt ble hun dømt til døden for «fødsel i dølgsmål», og ble halshugget med øks 9. oktober 1783.

Siden Østmo innrømmet alt, ble hun ikke benådet og hodet hennes ble plassert på en staur. Mens kroppen ble begravet ved siden av.

Tolv klokkeslag 228 år senere

Anna Østmo fires ned i vigslet jord. Når kisten treffer bakken høres tolv klokkeslag og sognepresten avslutter.

• I dag får hun ønsket sitt oppfylt

– Kirkeklokkene her, er de samme som var i den gamle stavkirken som sto her da hun levde. I dag ringer endelig klokkene for Anna Østmo, og kanskje ser hun ned på oss.