Annett ble voldtatt som seksåring: – Det var noe man ikke skulle snakke om

«Jakten på en overgriper» er Annett Berntsberg Eck sin historie.

– Boka er et knyttneveslag midt i fleisen på oss voksne, sier Annett om boka som er ført i pennen av VG-journalist Therese Ridar.

Det er en bok hun er stolt av og som hun står inne for, og som hun tror vil utgjøre en forskjell.

Boka handler om å stoppe hennes egen overgriper. Berntsberg Eck ble voldtatt da hun var seks år. Det tok åtte år før hun turte å fortelle om voldtekten og 35 år før hun anmeldte den.

Må snakke om det

Ei som ikke brukte så lang tid til å være åpen om dette temaet, var Frøydis Marstein fra Lom.

Datteren Pia ble utsatt for seksuelle overgrep fra hun var seks til hun var tolv-tretten år. Overgriperen var i nær familie.

• Les historien her: – Mamma ble redningen

Frøydis forteller at hun fikk sjokk over det datteren Pia fortalte, men at hun likevel aldri tvilte på at det som kom fram var sant. Derfor anmeldte hun saken samme dag, ringte til flere instanser for å få råd og fikk datteren til lege og psykolog. Og derfra gikk det slag i slag. Fra første stund ble det viktig for dem å fortelle andre om hva som hadde skjedd.

– Jeg tvilte ikke på det hun fortalte. Så jeg gikk en rask runde inni hodet mitt, om hva jeg som mamma måtte gjøre. Jeg måtte ta ansvar. Jeg var jo veldig lei meg, men tenkte at det her må vi ta tak i. Det var veldig tøft, det var det. Men jeg var veldig glad for at hun turte å si det, sier Frøydis.

Frøydis gjorde helt rett, sier Annett Berntsberg Eck.

– Det ble bok fordi folk må skjønne hvor stort dette temaet er, hvor viktig det er og hva et overgrep faktisk gjør med et menneske i et livsperspektiv, sier Annett. Det at man ikke må tie om overgrep ble også viktig for henne.

– Vi har vært der hele vegen og gitt datteren min en trygghet når hun hadde det veldig tøft, sier Frøydis.

Datteren Pia er snart 20 år og har tatt livet sitt tilbake. Hun er lærling og har et mye bedre liv.

– Hun blomstrer, sier moren.

Marstein forteller at det var en lang prosess og de sto veldig alene uten å vite hva de skulle gjøre. Heldigvis hadde de familie og venner som støttet dem.

Det at mor og datter sto frem med sin historie og satte overgrep på dagsorden, resulterte i Dixieprisen 2014. Det var førte gang en pårørende fikk denne prisen.

• Les også: Dixieprisen til Frøydis Marstein

Ville ikke anmelde

– Hele livet har jeg ønsket at han skulle bli tatt, forteller Berntsberg Eck.

Selv gjorde hun ikke noe for at det skulle skje. Enten har hun ikke turt, orket eller ikke vært klar til å snakke om det på grunn av trusler og hvor hun selv er i livet.

Helt til 2011. Da valgte hun å gå til politiet for å levere informasjon om overgrepene. Det hun forklarte ble registrert i et system. Noen måneder senere ringte politiet og forklarte at en annen jente også hadde vært på politistasjonen med ønske om å anmelde samme mann.

Først sa hun nei til å anmelde sammen med den andre kvinnen. Truslene hun fikk av overgriperen da hun var barn satt fortsatt godt i.

– Når du er seks år og får høre at mamma og pappa kommer til å kaste deg ut hvis du sier noen ting, og at ingen kommer til å være glad i deg fordi DU har gjort noe galt... Det går inn i en seks år gammel kropp, sier Berntsberg Eck med gråten i halsen.

Da hun etter åtte år fortalte det hele til foreldrene sine, svarte de med å ikke si det videre. Saken ble ikke anmeldt og hun ble ikke tatt med til lege. Dermed ble dette noe man ikke skulle snakke om.

Men etter en dag med mange tanker etter at politiet ringte og fortalte at det var flere som var i samme situasjon, bestemte hun seg for å anmelde.

– Jeg tenkte «pokker'n heller». Hvis han har forgrepet seg på to stykker, så er det nok stor sannsynlighet for at det er mange flere.

Frem til da hadde han ikke blitt konfrontert med sakene. Mannen lever fortsatt og er i 70-årene.

Berntsberg Eecks anmeldelse ble henlagt fordi saken var foreldet. Så hennes jakt på overgriperen ble også en jobb for å fjerne foreldelsesfristene for overgrep og incest, noe som skjedde i 2014.

• Les også: Foreldelsesfristen blir fjernet: – Nå kan ikke overgripere slippe unna

Voksne må ta ansvar

– Frøydis er stor for meg, sier Annett Berntsberg Eck.

Hun mener venninna gjorde akkurat det foreldre og voksne skal gjøre når de får vite at barn har blitt utsatt for overgrep: Rapportere det til politiet.

– Samtidig må man involvere helsevesenet, slik at man får hjelp både fysisk og psykisk. Hun har latt Pia fått lov til å reagere og leve gjennom det som man må igjennom. For det er en helingsprosess, sier Berntsberg Eck.

Etter at Frøydis Marstein og datteren sto frem med sin historie fikk de høre historier fra folk som ville snakke med familie og venner om overgrep og at de har det tøft, men at de blit møtt med beskjed om å være stille. Å bare gå videre. La det ligge. Glemme det.

– Da blir jeg litt forbanna, sier Marstein. De får jo en hånd midt i fjeset. Voksne må tørre å stå i det. Det er tøft å høre at barna dine har lyst til å dø, men vi må tørre å være der for dem. Det er eneste måten de kan komme seg videre på.

Annett Berntsberg Eck er helt enig. Hun understreker at det er de voksne som har ansvar:

– Vi begrenser barnas mulighet til å ta vare på seg selv og kroppen sin ved å ikke snakke med dem. Si nei. Tørre å si nei. Tørre å si ifra om noe har skjedd. Det er en viktig jobb, og det er en mangelvare.

• Les også: – Den lille stemmen kan bli hørt