– Norske OL-søknader var kaotiske

Vinterlekene i Norge i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer) er blant de største, dyreste og mest komplekse arrangementene i norsk historie. I en fersk doktoravhandling av forskeren Gaute Slåen Heyerdahl fra Gausdal i Oppland, som ble forsvart ved Norges Idrettshøgskole 18. desember i år, blir de to norske OL-arrangementene gått gjennom i detalj.

Idrettshistoriker Heyerdahl har særlig sett nærmere på planleggingen av de to arrangementene, og han sier det er store mangler i begge tilfellene, selv om det er over 40 år mellom begivenhetene.

– Det som er interessant er at i begge tilfellene så er planleggingen kaotisk og veldig vanskelig. Men når man kommer til åpningsseremonien så blir det bare en stor norgesfest. Det er en veldig interessant kontrast, sier Heyerdahl til NRK.

Søknad var som postkort

Han sier videre at søknaden i forkant av Oslo-OL var som et postkort.

– I 1952 så betalte Oslo kommune alt. OL-søknaden var et postkort, bokstavelig talt. Kommunen hadde ikke noen godt utarbeidede planer og heller ikke noe budsjett. Det kom først et par år etter at de hadde fått OL.

Det som også er litt interessant ved OL i 1952 er at økonomien ikke var det største problemet, sier Heyerdahl.

– Det største problemet var tilgangen til ressurser – å få tak i sement, stål og tømmer for å bygge anleggene. For det var jo mangelvare når hele Europa var en gigantisk byggeplass. Men det ordnet seg til slutt, og det ble et veldig bra arrangement.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Mangler i Lillehammers søknad

Når det så gjelder Lillehammer sin søknad, så hadde den svære mangler på økonomisiden.

– Lillehammer sin OL-søknad var mangelfull, for å si det forsiktig. Lillehammer fikk jo et OL i 1988 som skulle koste 1,7 milliarder. Og det endte med et sted rundt 10 milliarder kroner. Det vitner jo om at OL-planene ikke var altfor gode, sier han.

Og han sier at det var først under åpningsseremonien, som ble hyllet både i inn- og utland, at ting var på plass.

– Det var egentlig kaos helt fram til åpningsseremonien. Og med en gang den begynte, så var alt på stell. Planleggingen var selvsagt god, men preget av ganske mye kaos.

– Naive overfor IOC

I debatten om Norge skulle søke om å arrangere OL i Oslo i 2022 var det mange høyrøstede stemmer, og mye dreide mye seg om kritikken mot IOC og deres framgangsmåte. I doktoravhandlingen har Gaute Slåen Heyerdahl også sett nærmere på hvordan forholdet til IOC har vært gjennom OL-historien, og hvordan IOC har blitt beskrevet i norsk presse.

Og før Lillehammer-OL i 1994 var IOC lenge fremstilt på en svært naiv måte i norsk presse, ifølge Heyerdahl.

– Veldig lenge så ble de fremstilt som harmløse gamlinger, men etter hvert som lekene kom nærmere fikk man litt mer innsikt i hva dette dreiet seg om. Og i Andrew Jennings bok «Ringenes herre» fra 1992 dokumenterte man Samaranch sin fortid, med mange bilder med armen hans i uheldig posisjon. Da våknet man nok litt og forsto mer av hva dette var.

Han sier også at IOC dengang så på vinter-OL som annenrangs, og at mange var fristet til å legge det hele ned.

– Men når vinter-OL kom til Norge så kom det på en måte hjem, med den norske koblingen til vinter og skitradisjoner.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Utvikling mot statskupp

Tittelen på Heyerdals doktoravhandling er «OL – et statskupp i miniatyr?». Han påpeker at tittelen først og fremst er ment å skape nysgjerrighet og interesse. Men er det også egentlig slik det moderne OL har blitt?

– Svaret på det er nei, det er selvsagt ikke helt som et statskupp, men det har skjedd ting med OL som peker i den retningen, sier Heyerdahl.

Han begrunner det med at arrangører gir fra seg kontrollen, det er ikke dem som søker om OL som bestemmer hvordan OL til syvende og sist blir, men i stor grad IOC og de internasjonale særforbundene.

– Det er de internasjonale særforbundene som bestemmer hvordan de forskjellige arenaene ser ut til slutt. Og så har man så klart alle kravene fra IOC. Og det er totalpakken som blir problematisk.

(artikkelen fortsetter under bildet)

– IOC har sagt A

Heyerdahl er ikke forbauset over at Norge takket nei til å søke om OL i 2022, med tanke på hvordan debatten utviklet seg, med stort mediefokus på IOC-kravet om gratis cocktailparty hos kongen og eget VIP-felt på veiene.

– Er det tegn på at IOC vil gjøre OL mer spiselig for vestlige, demokratiske land som Norge i tiden som kommer?

– Det har skjedd ting nå. IOC har sagt A med reformpakka de la frem for to uker siden. Så får vi se om de følger opp, men det er uansett et skritt i riktig retning, avslutter Heyerdahl.

Så får man se hvor langt ut i alfabetet IOC kommer – og om Norge har ting bedre på stell i en eventuell neste OL-søknad.