– Screening for livmorhalskreft kan gi alvorlige bivirkninger

Internasjonalt er livmorhalskreft den tredje største kreftformen som rammer kvinner, og den vanligste kreftsykdommen hos kvinner under 35 år.

Sykdommen er spesielt et folkehelseproblem blant dem som har mange seksualpartnere i fattige land med dårlig helsevesen.

Hos oss er problemet mindre omfattende. Likevel rammes rundt 300 kvinner i Norge hvert år, og 100 dør på grunn av sykdommen. Kreften skyldes infeksjon med HPV-virus.

Masseundersøkelse

I tillegg til vaksinasjon av jenter og unge kvinner, er masseundersøkelse (screening med celleprøve) det viktigste forebyggende tiltaket i Norge.

Screeningen administreres av Kreftregisteret, som anbefaler alle kvinner som har debutert seksuelt og er i alderen 25–69 år å få tatt en celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Prøvene tas hos fastlege eller gynekolog.

Men screeningen har flere og til dels alvorlige bivirkninger, ifølge Ivar Sønbø Kristiansen. Han er professor i helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, og gjesteforsker ved Stanford-universitet i USA.

– I løpet av ett år får mer enn 30.000 norske kvinner beskjed om at celleprøven ikke er i orden. Det kan skape angst og bekymring. Heldigvis er det bare noen får hundre av dem som vil utvikle kreft uten behandling, sier Kristiansen til NRK.no.

Behandling med mulige bivirkninger

– Men mest alvorlig er bivirkningene ved at 3000 kvinner hvert år får fjernet en liten del av livmorhalsen.

– Vevsprøvene deres viser celleforandringer som kan ende opp som ondartet kreft hvis de får utvikle seg videre. Men fem av seks tilfeller ville ha forsvunnet uten denne behandlingen, sier Kristiansen.

Operasjonen, som kalles konisering, minimerer kreftrisikoen. Og den er svært effektiv. Ekspertene regner med at antall krefttilfeller ville vært mer enn fordoblet uten de mange koniseringene.

– Men inngrepet kan også føre til senabort og for tidlige fødsler ved fremtidige svangerskap. Dette står det ingenting om verken på screeningprogrammets nettside eller i invitasjonsbrevet som Kreftregisteret sender ut til norske kvinner, påpeker Kristiansen.

Over halvparten av kvinnene som får utført konisering er under 35 år, og for dem kan senere svangerskap være aktuelt.

• LES OGSÅ: - Flere bør HPV-vaksineres

– For lite informasjon

Et annet problem er, ifølge professoren, at mange av kvinnene som deltar i screeningprogrammet ikke får beskjed om at de fleste forstadiene til kreft vil forsvinne av seg selv.

Han mener det er en stor ulempe at man benytter screeningmetoder som ofte gir såkalte falsk positive prøvesvar, noe som igjen kan medføre unødvendig engstelse hos kvinnene det gjelder.

I nyhetsavisa Dagens Medisin skriver Ivar Sønbø Kristiansen at om lag 2500 kvinner får utført "unødvendig" konisering, og at flere tusen får bekymringsfulle men falske positive prøvesvar hvert år.

– Ingen kan i dag med sikkerhet kan si hvilke forstadier som vil utvikle seg til kreft. "Unødvendig" konisering er derfor en del av gamet, sier Kristiansen.

– Problemet er at kvinnene ikke informeres om dette når de får påminnelse om screening. I både England og USA mener helsemyndighetene at regelen om «no decision about us, without us» må gjelde. Men norske helsemyndigheter synes å mene at legene alene skal bestemme hva som er godt for kvinnene, legger han til.

• LES OGSÅ: Sju av ti tar HPV-vaksinen

Brystkreft

Noen hevder at en viktig fordel med screening er at kvinnene føler lettelse når celleprøven er OK. Det er for så vidt riktig, mener Ivar Sønbø Kristiansen.

– Men det er lettelse fra en frykt som er skapt av screeningprogrammet, sier han. Kristiansen mener det er 13 andre krefttyper kvinner burde være mer bekymret for, særlig brystkreft som er den hyppigste.

Avviser kritikken

– Kristiansen burde lære seg litt mer om livmorhalskreft, sier direktøren for Kreftregisteret, professor Giske Ursin.

– På verdensbasis er dette den tredje viktigste årsaken til kreftdød, og i en del fattige land er dette kreftformen flest kvinner dør av.

– Grunnen til at denne kreften er såpass sjelden i Norge og andre vestlige land er nettopp at vi screener mot kreften, sier hun.

– Ved å oppdage og behandle forstadier, unngår man både forekomst og død av denne sykdommen.

– Vestlige land screener ikke for at kvinnene skal føle lettelse, men rett og slett for å beskytte dem mot livmorhalskreft. Det er besynderlig å påstå at frykten mot livmorhalskreft er skapt av screeningprogrammet, sier Ursin.

Kunne vært bedre

Selv om land som ikke screener har mye høyere forekomst av denne krefttypen enn vestlige land som screener, medgir hun at det norske programmet kunne vært enda bedre.

– Hver femte kvinne i screeningalder (25-69 år) lar seg ikke screene, og hos dem inntreffer over halvparten av tilfellene av livmorhalskreft, forteller Giske Ursin.

Hun forklarer at de aller fleste som utredes for behandling har alvorlige forstadier til sykdommen. – Disse kvinnene har høy risiko for å utvikle kreft. Hvis kreften oppdages for sent, øker risikoen for å dø av den.

– Men det er riktig at ikke alle som har forstadier ville utviklet kreft uten behandling. Som med all annen tidligdiagnostikk må man akseptere at det vil være en viss grad av overbehandling. Uten behandling ville en del av disse kvinnene ha dødd av noe annet enn livmorhalskreft. Dette står beskrevet i kvalitetsmanualen for programmet som ligger på våre hjemmesider, forteller lederen for Kreftregisteret.

Kvalitetsmanualen beskriver ulemper ved screening, inkludert komplikasjonene av en eventuell behandling av forstadier.

LES OGSÅ:

• Endrer rutiner for HPV-test
• Vil ha HPV-vaksine også til gutter

Ekspertgruppe

– Manualen er nylig revidert av Rådgivingsgruppen for masseundersøkelsen mot livmorhalskreft. Her sitter en gruppe eksperter innen gynekologi, gynekologisk onkologi, allmennpraksis, patologi og mikrobiologi.

– Ekspertene har beskrevet at behandling (konisering) kan medføre økt risiko for for tidlig fødsel. Om det medfører økt risiko for spontanabort er omdiskutert, sier Ursin.

Kreftregisteret diskuterer med Rådgivningsgruppen hva som skal stå i brevene fra Livmorhalsprogrammet. De er enige om at brevet ikke må være for langt.

– Dette er i motsetning til det man vanligvis praktiserer i USA, der informasjonsskrivet til kvinner ved enkelte sykehus er på nærmere 20 sider, forteller Ursin.

– Påminnelsesbrevet til norske kvinner er rimelig kort. Det inneholder ingen lang diskusjon om hvor vanlig livmorhalskreft er, hva risikoen for kreft er i land som ikke screener, risiko for død blant dem som ikke screenes, hva ulempene er ved en eventuell kreftbehandling, hva mulighetene er for å føde etter en kreftoperasjon og hva de vanligste komplikasjonene er av behandling mot forstadier.

– For den diskusjonen må man gå til våre hjemmesider og til litteraturen som kvalitetsmanualen henviser til, forklarer Giske Ursin.

Hun legger til at Norsk gynekologisk forening i sin veiledning gir klar informasjon om hva pasienter skal informeres om av helsepersonell.

– Kvinner som utredes bør derfor før en eventuell behandling ha fått grundig informasjon om fordeler og ulemper av behandlingen, mener Giske Ursin.