Sykkelbyggeren

– Jeg rett og slett elsker å jobbe med sykler. De er enkle å forholde seg til, mye enklere enn en bil, og samtidig er sykling en fabelaktig måte å bevege seg på som er miljøvennlig, sier han.

Mannen som snakker til oss er en lang og hengslete fyr med caps på hodet og et glis om munnen. Nederlendere er verdens høyeste befolkning og Wubbo Boiten gjør ikke skam på sitt hjemland, der han rager én meter og nitti centimeter over bakken. Men skal vi tro ham så er han slett ikke den største i brødreflokken på fem som vokste opp hjemme i Nederland.

– To av brødrene mine er over to meter høye, jeg er bare smågutten i forhold til dem, smiler Wubbo Boiten.

Vi er en kilometer oppe i lia fra Slidre sentrum på småbruket Sørre Skøren. Herfra er det god utsikt til Slidrefjorden og de melkehvite, snøkledde fjelltoppene i Jotunheimen.

Det som en gang var et lite fjøs er ombygd til et sykkelverksted. Nå er det en tidligere maskinmekaniker fra Harlingen i Nederland som styrer på gården. Og han er altoppslukende interessert i sykling og sykkelbygging.

Inne i verkstedet bygger han skreddersydde tohjulinger til et marked som er villig til å betale litt mer enn folk flest. De dyreste eksemplarene koster opp mot 100.000 kroner.

– De aller rimeligste hybridsyklene mine koster bare fra 10.000 kroner og oppover. Men jeg har jo noen som er ganske dyre også. Og dersom kunden ønsker seg en skikkelig påkostet konkurransesykkel for landevei eller terreng, med spesielle og kostbare deler, så er det selvfølgelig noe jeg bygger for dem. Da kan prisen fort bli høy, forteller Wubbo.

Kundene hans er i stor grad aktive syklister eller hytteeiere i Valdres, men som ofte har bostedsadresse i Oslo og omegn. Men han leverer sykler til kjøpere i Finnmark og på Sørlandet også. Det er folk som har økonomiske muskler, eller i hvert fall vilje, til å anskaffe karbonsykler med utstyr fra aller øverste prishylle.

– Og i tillegg vil de nok ha noe som er litt utenom det vanlige. Noe du ikke kan få kjøpt i en hvilken som helst butikk, sier Wubbo.

Valgte vekk Middelhavet
Det kunne blitt Italia i stedet for Norge. Det var nemlig de to landene det stod mellom for Wubbo og kona Monique Ditzel, da de søkte seg ut fra Nederland i 2007. Hovedårsaken til at de ville flytte var et sterkt ønske om mer plass og nærhet til naturen. De ventet sitt første barn og ønsket seg en tilværelse utenfor storbyene.

Og Wubbo hadde en drøm om å leve av å bygge sykler, aller helst sitt eget sykkelmerke.

Paret foretok en lengre sonderingstur i Italia på leting etter et hus eller småbruk, men prisnivået var så høyt at ekteparet droppet Middelhavet til fordel for Skandinavia.

– Vi forberedte oss godt før vi kom til Norge. Vi solgte alt vi hadde i Nederland, og vi gikk på norskkurs slik at vi kunne språket relativt godt allerede fra første dagen. Og så begynte vi å lete etter et bruk. Vi kikket flere steder, og etter hvert fant vi dette småbruket i Slidre som passet oss godt. Det er jo litt nedslitt, så vi må regne inn en betydelig egeninnsats. Men vi bygger sten på sten, sier Wubbo.

Monique er utdannet kokk, og i Harlingen drev de en italienskinspirert matforretning med navnet Bellissimo. Livet nå er ganske så annerledes enn det hun hadde før.

– En av de største forskjellene er nok at det er så lite mennesker her i Norge. I butikken vår i Nederland kom det jo folk innom hele tiden og det var ganske sosialt. Her i Slidre kan man jo gå en hel dag uten å møte en levende sjel. Det er så mye plass her, sier Monique.

Ekteparet snakker tydelig og ganske godt norsk. Men det er en blanding av dialekt fra Slidre og bokmål med en klar nederlandsk aksent.

– Da vi gikk på kurs, lærte vi jo norsk bokmål. Men så ble vi invitert til vårt første kaffebesøk hos noen naboer her i Slidre. Da fikk jeg nesten bakoversveis. Jeg forstod ingen ting av hva de sa. De snakket jo dialekt alle sammen. Det var slett ikke det samme som vi lærte på kurset. Men det er jo blitt bedre etter hvert, sier Wubbo.

Et titalls høner klukker fra innhegningen ute på gårdsplassen. Familien Boiten er sikret ferske egg året rundt. I tillegg pleier de å ha både kopplam og griser som de slakter om høsten. De lager pølser og røyker kjøtt. Og i hagen utenfor huset dyrker de økologiske grønnsaker. Alt sammen til eget bruk.

– Da vi flyttet hit, hadde vi faktisk to planer. Det ene var å kjøpe et småbruk. Det andre var å bygge sykler. Men vi begynte også å røyke litt fisk og kjøtt ved siden av. Svigerfaren min driver med det profesjonelt i Nederland. Første gangen vi stod på Rakfiskfestivalen i Valdres med egen stand hadde vi faktisk både sykkelutstilling og røkt fisk. Men vi måtte gjøre et valg. Fisk eller sykler, forteller han.

Interessert i kundenes kropp
Sykkelmerket som 46-åringen har skapt heter Skør'n. Til nå har han solgt 263 sykler, og han husker hvor de fleste av dem har tatt veien. Mange kunder er menn i 40-årene og oppover, men like mange er sykkelentusiaster og aktive ryttere av begge kjønn.

Den tidligere terrengsyklisten, med flere gode plasseringer i maratonritt, bygde sykler også hjemme i Nederland. Men han klarte ikke å leve av dette alene. Hele tiden hadde han en idé om å skape sitt eget merke og tilby skreddersydde sykler.

Ordet Skør'n har en dobbel betydning. Delvis bygger det på gårdsnavnet Sørre Skøren, men samtidig ligner uttalen på det nederlandske "scheuren" - som betyr å råkjøre.

Og i motsetning til å handle sykkel i en vanlig sportsbutikk, er det en sammensatt prosess å kjøpe hos Wubbo. Forskjellen tilsvarer litt det å handle klær i en vanlig forretning mot å gå til en skredder. Prosessen begynner gjerne med en lengre prat.

– Jeg gjennomfører et slags intervju kan du si, for å kartlegge hva kunden bruker sykkelen til og litt om kjørestilen til den enkelte. Og så har vedkommende jo sine egne ønsker så klart. Vi kommer som regel til enighet. Jeg må helst møte kunden ansikt til ansikt slik at jeg kan måle kroppen skikkelig. Små detaljer er viktig for å få til en best mulig tilpasset sykkel, forteller Wubbo.

Vekt, høyde, skrittlengde, armlengde, beinlengde og ikke minst forholdet mellom alle kroppsdelene måles nøyaktig. Kunden må ofte sitte på en spesiell målesykkel med justerbare enheter for å finne den optimale sittestilling. Alle data mates inn i et program på PC-en som kommer med forslag til rammekonstruksjon. Rammene bygges i utlandet og leveres i løpet av 2-4 uker. Og akkurat når det gjelder rammene, så er Wubbo plutselig litt tilbakeholden med informasjon.

– Det er ganske hard konkurranse i denne bransjen. Hvordan jeg skaffer rammene mine ønsker jeg å holde for meg selv. For å si det sånn, jeg har en kontakt i Tyskland og selve rammene produseres jo i Østen, slik mesteparten av verdens sykkelrammer og sykkeldeler. Men jeg vil ikke gå nærmere inn på den biten, sier 46-åringen.

Ifølge sykkeljournalist og redaktør av magasinet Landevei, Henrik Alpers, er Skør'n-sykler slett ikke noe å kimse av. De er noe dyrere enn masseproduserte konkurrenter, men i tester så gjør de det godt på alle andre måter.

– Han står for et håndverk som medfører en helt annen "finish" enn de syklene som du kan kjøpe hos de store sportskjedene. Denne karen tilpasser sykler etter den enkeltes behov. Det betyr for eksempel at han setter opp en terrengsykkel på en annen måte dersom du er en aktiv, erfaren terrengsyklist enn dersom du bare kjører litt i terrenget. Det høres kanskje ut som en klisjé, men selve sykkelopplevelsen blir bedre. Vi som sykler en del vet hvor viktig det er, sier Alpers.

Vinn-vinn-situasjon
Det bor om lag 2100 innbyggere i Vestre Slidre, som er en av seks kommuner i Valdres. Hovednæringen har i uminnelige tider vært landbruk, men i tillegg er det bygget opp turist- og tjenestenæring i forbindelse med omfattende hyttebygging i fjellet. På tross av dette, sliter bygda med fraflytting, forgubbing og en uro rundt framtida, forteller varaordfører Margit Brattvold fra Arbeiderpartiet.

– Mange har ikke noen til å ta over gården etter seg. Det er en uro fordi økonomien i landbruket er dårlig. Derfor er det veldig positivt med nye folk som kommer hit og skaper arbeidsplasser. Sykkelmakeren i Skør'n er en flott tilvekst til bygda vår. Det er en vinn-vinn-situasjon sier Brattvold.

Varaordføreren forteller at kommunen tidligere var med i et prosjekt der de forsøkte å få nederlendere til å bosette seg i bygda, og at noen også valgte å komme hit.

I fjor var det registrert 8126 nederlendere bosatt i Norge, en fordobling fra antallet i 1999. En av grunnene til denne økningen er at 75 norske kommuner har samarbeidet med selskapet Placement AS, som i over 10 år har lagt til rette for at nederlendere, belgiere og tyskere skal kunne flytte til Skandinavia.

Nå er det bare noen få kommuner i Nord-Norge som har et direkte samarbeid med selskapet. Men Placement jobber fortsatt med å tilrettelegge for emigrasjon til Norge og opplever at pågangen fra interesserte nederlendere er stor.

Barna blir som innfødte
Familien Boiten er blant dem som har fått råd og veiledning fra dette selskapet da de var på jakt etter et småbruk i Norge.

– Vi fikk råd og tips og fant til slutt det vi lette etter her i Slidre. Vi bor nå på et småbruk med god plass, flott natur og barna har gode oppvekstsvilkår. De går til skolen som ligger nede i sentrum, sier Wubbo.

Til å begynne med synes han det var vanskelig å komme innpå og bli venner med innbyggerne. Det går bedre nå, men i starten var det litt vanskelig, forteller han.

– Det er vel slik at bygdefolk helst snakker med dem de er vokst opp med og kjenner godt. Derfor er det ikke like lett å komme utenfra. Men barna blir jo som innfødte, de vokser jo opp med masse venner rundt seg og merker ikke noe til dette, sier Wubbo.

Barna heter Jesse (7) og Nils Jørgen (4). Og sykkelpåvirkningen fra far har allerede startet for fullt.

– Jesse og jeg syklet en tur på 22 km i går. Jeg måtte dytte ham litt opp de siste bakkene, men ellers gikk det fint. Han blir nok lang, tynn og sterk i beina som meg, sier Wubbo.

Ønsker bedre plass
Nederlendere som flytter til Norge gjør det godt. De er såkalte motstrømsimmigranter som heller bosetter seg i bygde-Norge enn i byer, viser en undersøkelse fra Telemarksforskning.

– Vi snakker om en type innvandring som ikke primært skyldes økonomiske problemer, men derimot et ønske om selvrealisering eller endring av livsstil, sier Christian Sørhaug ved Telemarksforskning til nettstedet forskning.no.

Sørhaug har intervjuet nederlendere i fire telemarkskommuner og fant at de er atypiske ved at de søker mot bygdene og ikke byene.

Veldig mange ønsker seg rett og slett bedre plass. Nederland er ett av verdens tettest befolkede land, og da fremstår grisgrendte Norge som er veldig godt alternativ.

– Et hverdagsliv med roligere puls oppgis også som en viktig motivasjon, sier han til forskning.no.

Fra Sudan til Slidre
Inne på verkstedet henger verktøy og sykkeldeler om hverandre. To monteringsstativer med rammer er satt opp på gulvet. Ved det ene stativet jobber Wubbo, og ved det andre arbeider Awad Mustafa. 39-åringen er flyktning fra Sudan. Nå er han hos familien Boiten gjennom et NAV-støttet prosjekt.

– Jeg har akkurat begynt å jobbe her, og det er spennende for meg. Jeg har arbeidet med sykler før, men ikke med sånne sykler, forklarer Awad på et litt haltende norsk-engelsk.

Den nederlandske sykkelbyggeren ved siden av ham humrer.

– Første dagen han kom her, så løftet han på en av de letteste karbonsyklene som stod i verkstedet. Han holdt jo på å hive den rett i taket. Han trodde nok ikke den var så lett, sier Wubbo.

Jobber 80 timer i uka
Årets sesong blir viktig for sykkelbyggeren i Slidre. I år håper han å kunne ta et skikkelig økonomisk steg slik at familien nå kan leve utelukkende av dette. Han har fått 275.000 kroner i støtte fra Innovasjon Norge til å drive markedsføring, utvide bedriften og annonsering.

– Jeg jobber jo hele tiden. Det betyr ofte 70-80 timer i uka. Familien har ikke hatt ferie på flere år, fordi vi har satset på å bygge opp bedriften. Vi har hele tiden vært avhengige av en ekstra inntekt, og kona mi har derfor jobbet utenom. Men nå i mai legger de ned meieriet i Røn der hun jobber. Egentlig kan det passe oss bra, for nå begynner sykkelsesongen og hun og jeg kan satse sammen, sier han.

Monique forteller at hun har jobbet halvannet år på tapperiet ved meieriet i Røn og har trivdes godt. Hun synes synd på alle arbeidskollegene som nå mister jobben. Selv er hun optimistisk anlagt og har stor tro på at familien skal kunne leve av sykkelproduksjonen.

– Vi har ikke meldt oss på NAV, for å si det sånn. Jeg skal jobbe med regnskap, fakturering og en del kontorfunksjoner som må til. Jeg skal ikke skru på sykler, det kan jeg ikke. Jeg skal skjøtte gården og gleder jeg meg også til å være mer hjemme sammen med barna, sier hun.

Har dere noen gang angret på at dere flyttet hit?

– Angre er et stort ord, sier Wubbo

Han må tenke seg om før han svarer mer. Det er tydelig at han må formulere ordene inne i seg. Han forteller at det kan være tøft i de mørke og kalde vintermånedene, og når han må jobbe hele tiden.

– Men så fort lammene springer ut i hagen og alt blir grønt og blomstrer, da tenker jeg; Derfor bor vi her. Og barna har god plass og de er gode venner med alle her. De blir valdriser, sier han.

• Fra storby i Tyrkia til bonde på Hadeland
• Gründeren som vil redde bygda