Hopp til innhold

Virkelighetens politiske korthus

Sex, løgn, intriger og drap er hverdagen for politikerne i serien «House of Cards». Men hvor nært er den egentlig virkelighetens Hvite hus?

Netflix House of Cards

I rollen som Francis Underwood er Kevin Spacey på mange måter selve manifestasjonen på alt som er feil med politikerere. Men både publikum og politikere elsker serien.

Foto: Melinda Sue Gordon / Ap

Netflix-serien House of Cards har fått stor oppmerksomhet verden over. Millioner følger den ekstremt maktkåte og skruppelløse politikeren Francis «Frank» Underwood, som bokstavelig talt går over lik på sin vei mot toppen av den amerikanske maktpyramiden.

President Barack Obama har sagt han er svært begeistret for dramaserien og at han skulle ønske virkelighetens beslutningstagere fikk styrt politikken like effektivt som i serien.

Reaksjonene fra andre amerikanske politikere har variert fra uttalelser om at serien ligger nærmere virkeligheten enn man skulle tro, til at fremstillingen er kynisk og urealistisk. Kevin Spacey, som spiller hovedkarakteren Frank Underwood, har uttalt at flere innsidere mener serien er «99 prosent korrekt».

Så hvor realistisk er den egentlig?

Både karikert og realistisk

Byrådsleder Stian Berger Røsland

Byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland, har selv opplevd maktspillet i Washington.

Foto: Anette Holth Hansen/NRK

– Mange av elementene i serien, ambisjonene, motsetningene og konfliktene er langt på vei realistiske. Men naturligvis karikert og trukket ut i det ekstreme, sier Byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland (H) til NRK.no.

Høyrepolitikeren er selv en stor fan av «House of Cards», og er midt i sesong to av den populære Netflix-serien.

Han har selv opplevd det politiske spillet i Washington fra innsiden. I 2004 deltok han i et utvekslingsprogram der unge politikere, uansett partitilhørighet i Norge, fikk jobbe som praktikanter for det republikanske partiet.

– Serien har en helt enorm nerve og dramatikk. Kanskje spesielt for oss som jobber med politikk eller journalistikk til daglig, sier han.

• Anmeldelse: House of Cards Sesong 1

• Anmeldelse: House of Cards Sesong 2

Bruker alle midler

Røslands periode som praktikant i Washington var midt under valgkampen for å få gjenvalgt George W. Bush, og temperaturen var høy, forteller han.

Noe av det han husker aller sterkest var det kyniske, og i norsk målestokk, skitne politiske spillet som pågikk under valgkampen. Ikke så ulikt det man gjentatte ganger ser eksempler på i House of Cards.

– Jeg husker godt hvor systematisk og målrettet de gikk til verks for å knekke sine politiske motstandere. Begge partiene prøvde å finne svakheter hos kandidatene, og hadde ingen skrupler med å trekke det frem for alt det var verdt, sier han.

Vi har sørget for at alt som skjer i serien er autentisk. Enten noe som har skjedd, som skjer eller som kunne ha skjedd i Washington.

Beau Willimon, manusforfatter for House of Cards.

– Underwood minner om Cheney

Selv om serien, og spesielt karakteren Underwood i Kevin Spaceys skikkelse, fremstår som selve manifestasjonen av alt som er galt med politikk og politikere, er den svært populær hos mange politikere.

Are Tågvold Flaten

Are Tågvold Flaten i AmerikanskPolitikk.no.

Foto: Privat

– Jeg tror mange i Washington liker serien så godt nettopp fordi den fremstiller dem slik de gjerne ønsker å bli oppfattet, som effektive aktører som behersker spillet like godt som Underwood, sier Are Tågvold Flaten til NRK.no.

– Det er mest tydelig i Underwood, en karakter som er basert på både Lyndon B. Johnson og Dick Cheney, sier han.

Flaten er statsviter og redaktør av nettstedet AmerikanskPolitikk.no. Han har sett begge sesongene av serien. I likhet med byrådslederen ser også han klare paralleller til virkeligheten.

I serien fremstår Underwood som en smartere og mer kynisk politiker enn sin president. Ikke ulikt forholdet mellom visepresident Cheney og president George W. Bush, slik de har blitt karikert i de fleste medier. Mange mener også at Cheney, akkurat som Underwood, var flink til å manipulere sin egen sjef for å få gjennom sin egen agenda.

– På kontoret til Underwood henger det et bilde av nettopp Lyndon B. Johnson. Det er ikke tilfeldig, mener Flaten.

Som Underwood hadde også Lyndon B. Johnson evnen til å få mennesker til å stemme mot sin egen overbevisning. Han var en mester i å bruke Kongressen for å nå sine egne mål, forklarer han.

NRKs korrespondent slo av en prat med stjernene fra den amerikanske TV-serien «House of Cards». Fredag 14. februar er det premiere for seriens andre sesong.

Video: NRK møtte hovedrolleinnhaverne av nett-TV-serien "House of Cards".

– Alt er autentisk

En av seriens manusforfattere, Beau Willamon, har selv en fortid fra politikken, blant annet som kampanjeleder for Hillary Clinton. Han kjenner dermed godt det politiske renkespillet i den amerikanske hovedstaden.

– Vi har sørget for at alt som skjer i serien er autentisk. Enten noe som har skjedd, som skjer eller som kunne ha skjedd i Washington, uttalte han før premieren på sesong to av den populære og kritikerroste serien.

Det er en påstand byrådslederen i Oslo langt på vei kan si seg enig i, selv om det også finnes mye som stemmer dårlig med virkeligheten for en politiker.

– Den største forskjellen er vel kanskje at de knapt jobber med politiske saker, kun med sitt eget maktspill. I virkeligheten tar selvfølgelig selve politikken langt større plass, men det er jo tvilsomt om det hadde interessert så mange seere, sier han.

House of Cards

Francis Underwood (Kevin Spacey) og kongresskvinne Jacqueline Sharp (Molly Parker) legger slagplan i House of Cards.

Foto: Nathaniel E. Bell / Ap

• Les: Netflix – the comeback kid

• Les: «House of Cards» er Netflix mest sette program

Mange likheter

Den amerikanske politikken har gjennom historien vært preget av mange heftige skandaler, maktkamp og drøye politiske hestehandler. Selv om Willimon og de andre manusforfatterne i dramatikkens navn har smurt vel tykt på, vil kjennere av amerikansk politikk nikke gjenkjennende til flere av karakterene og hendelsene i serien.

Mange har nemlig direkte rot i virkeligheten.

– Hovedplotet i sesong to er jo at Underwood vil bli president uten å måtte stille til valg. Som han uttaler når han blir visepresident: «Et lite steg unna presidentskapet, og ikke en stemme i mitt navn. Demokratiet er så overvurdert.» Det har skjedd flere ganger, blant annet med Gerald Ford, forteller Røsland.

Gerald Ford ble president da Richard Nixon trakk seg etter Watergate-skandalen i 1974. Da var han den femte presidenten i USAs historie som ikke hadde blitt valgt til embetet, og den eneste som ikke har blitt valgt av folket som verken visepresident eller president.

Et lite steg unna presidentskapet, uten en stemme i mitt navn. Demokratiet er så overvurdert.

Francis Underwood i House of Cards

Serien er ellers spekket med eksempler direkte eller løselig er basert på virkelige hendelser. Her har vi samlet noen av dem:

Furtne visepresidenter

I sesong 1 er det en uforglemmelig og komisk scene der den fiktive visepresidenten i serien, Jim Matthews, klager fornærmet over at han ikke fikk egen penn etter signeringen av en viktig ny lov.

Denne episoden har mye til felles med en hendelse fra Kennedys periode som president. Da Kennedy inntok det Hvite hus i 1961, ønsket visepresident Lyndon B. Johnson å få kontor ved siden av presidenten. Kennedy var ikke spesielt begeistret for sin egen visepresident, og nektet å innfri forespørselen.

Ryktene sier at Johnson i lang tid gikk og furtet over dette, uten at Kennedy forandret sin avgjørelse.

I serien ender det med at visepresidenten stjeler en penn. For Johnson skulle det ende med at han selv ble president. Da Kennedy ble skutt to år senere, kunne nemlig Johnson sette seg i stolen på det aller gjeveste kontoret. Også han uten brysomme valgkamper eller slitsom stemmefisking.

Kennedy/Johnson

Lyndon B. Johnson (bak til venstre) fikk ikke kontor mens president Kennedy var i live. I 1963 ble han president selv.

Foto: Anonymous / Ap

«Alt handler om sex»

«Alt handler om sex, bortsett fra sex», sier Underwood i en av scenene. «Sex handler om makt», slår han smilende fast.

Det har i det hele tatt ikke manglet på sex-skandaler i amerikansk politikk. Fra den berømte romansen mellom John F. Kennedy og filmstjernen Marilyn Monroe til Clintons forhold til praktikanten Monica Lewinsky.

I første sesong møter vi kongressmannen Peter Russo, som Underwood tror kan bli en nyttig brikke på veien mot presidenskapet. Russo har en svakhet for alkohol, narkotika og prostituerte, og må til slutt betale en dyr pris for sine utsvevelser.

Russo ender sitt liv i noe som tilsynelatende er et selvmord, men som i virkeligheten er fingert av Underwood for å rydde unna sin etter hvert belastende «allierte».

Selv om det ikke finnes noen kjente eksempler på at noe tilsvarende har skjedd i virkeligheten, har Russo på mange måter sin historiske motpart i den dameglade og alkoholiserte kongressmannen George Washington Adams. Han endte med å ta sitt eget liv i 1826.

Karakteren Russo har også flere likhetstrekk med New York-guvernør Eliot Spitzer. Han måtte si opp sin stilling etter at det ble avslørt at han var dypt involvert i en prostitusjonsring.

• Les: Trekker seg etter sex-avsløringer

Fikk jobben selv

På slutten av første sesong skal Underwood nå sitt første mål, stillingen som visepresident. Når den sittende visepresidenten (Matthews med pennen) blir presset ut av det Hvite hus, får Underwood tilsynelatende oppdraget med å finne en passende etterfølger.

En skuffet Underwood, som selv ville ha jobben som en første etappe på veien mot presidentskapet, får etter å ha silet aktuelle kandidater tilbud om å ta jobben selv.

I 2000 fikk Dick Cheney det samme oppdraget av George W. Bush. Han ble utpekt som leder for komiteen som skulle finne visepresidenten, men akkurat som i serien skulle Cheney ende opp med å besette stillingen selv.

Netflix har annonsert at det vil komme minst en tredje sesong av serien. Filmingen vil sannsynligvis starte i juni i år, med premiere i begynnelsen av 2015.