-Jeg sloss mye og lå under stolen og skrek at jeg hatet skolen.
Slik beskriver 11 år gamle Fredrik sitt første skoleår. Han var ”Slemme-Fredrik” som de andre barna var redde for og ingen ville leke med.
Fredrik hadde det fint i barnehagen, men overgangen til skolen ble et mareritt for ham og familien.
– Han klarte ikke å konsentrere seg, gjøre lekser eller sitte stille på stolen. Det var fort gjort å tenke at dette var symptomer på en diagnose, sier mamma Kari Kolberg.
Etter en utredning hos PP-tjenesten fikk Fredrik og foreldrene forklaringen: Fredrik var et såkalt evnerikt barn. Grunnen til at han var blitt frustrert og ikke fant seg til rette var at han kunne alt de snakket om i klassen fra før. Han fikk ingen utfordringer, og følte heller ingen mestring.
Ingen hjelp å få
Resultatet av utredningen gjorde Fredriks foreldre lettet. Når de hadde forklaringen på hvorfor Fredrik oppførte seg som han gjorde regnet de med at skolehverdagen hans ville endre seg til det bedre. Men skolen visste ikke hva de skulle gjøre forteller Fredriks mor.
– Dagens norske lærere og rektorer kan og vet veldig lite om disse barna, fordi de er ikke på pensum og det finnes knapt norsk litteratur på dette. På nettsidene til Utdanningsdirektoratets står det ingenting om evnerike barn, sier Kolberg.
Førsteamenuensis i psykologi ved Universitet i Stavanger, Ella Cosmovici Idsøe, forsker på evnerike barn og bekrefter det Kari Kolberg har erfart.
– Opp mot 20% av de som dropper ut av skolen er de aller smarteste barna. Bakgrunnen for at de dropper ut kan være fordi skolen har blitt meningsløs. Elevene blir verken blir inspirert eller utfordret. Det kan være at skolen aldri oppdager evnene deres. Noen opplever å bli avvist av både lærere og medelever, og finner aldri venner, sier hun
Det er forskning fra USA som viser dette, men det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Norge, sier Idsøe.
– I dag er de evnerike barna knapt nevnt i lærerutdanningen. Det bør bli obligatorisk for lærere å vite hvordan de skal gjenkjenne dem, og hvordan man hjelper dem til å føle mestring og få utfordringer i enhetsskolen, mener Idsøe.
Blir misforstått
2-5% av alle barn er evnerike - det viser internasjonal forskning. De husker godt, lærer lett og ser lettere sammenhenger enn sine jevnaldrende. Men de har også store motforestillinger mot å repetere.
Det må være lov for alle barn i Norge å lære på sitt nivå og ut i fra sitt potensial, sier forsker Ella Cosmovici Idsøe.
Foto: Alexandra Halsan– Å repetere er noe av det verste jeg vet, forteller Fredrik. Har jeg hørt det en gang, så kan jeg det. Jeg prøver likevel å gjøre det jeg skal i frykt for at læreren skal tro at jeg ikke kan det og så blir det enda mer repetisjon.
De evnerike barna blir misforstått, hevder forskeren. Barna trenger å bli sett, men for å se dem må man vite hva man skal se etter, presiserer hun. I dag finnes det ingenting om evnerike barn i lærerutdanningen. Vi trenger å øke lærernes kunnskap og disse barnas behov. Og så må vi tilpasse undervisningen og pensum slik at det matcher barnas potensiale, sier Idsøe.
Hvem er disse barna?
Bakgrunnen for at de dropper ut kan være at skolen har blitt meningsløs. Elevene blir verken inspirert eller utfordret. Det kan være at skolen aldri oppdager evnene deres. Noen opplever å bli avvist av både lærere og medelever, og finner aldri venner, sier Idsøe.
Typisk for de evnerike barna er at de har et høyere akademisk potensiale enn sine medelever, men for mange krever det tilpasset opplæring for at de kan utvikle seg og bli gode. Evnerike barn trenger spesiell tilpasning i klasserommet akkurat som de elevene som befinner seg i motsatt ende av spekteret.
I forskningsprosjektet ”Skoleklar” ser Idsøe blant annet på læringsstilen, kreativiteten og motivasjonen til evnerike barn som skal begynne på skolen.
– Hvis disse barna ikke blir møtt på deres nivå kan det føre til at de blir frustrert, underpresterer og til slutt dropper ut av skolen, sier Idsøe. Opplæringsloven sier at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte eleven. Dette fungerer ikke i dag, mener hun.
Det må være lov for alle barn i Norge å lære på sitt nivå og ut i fra sitt potensial. Hvis denne gruppen blir neglisjert vil flere av dem flytte til internasjonale skoler eller utenlands. Hvorfor skulle Norge ha mindre behov og interesse for de aller smarteste? spør Idsøe.
Politikerne må på banen
– Det er veldig viktig at politikerne engasjerer seg og gjør noe mer enn å vise til en rett til tilpasset opplæring. Kommunene eller skolene kan ikke alene få til forandring i systemet, sier Idsøe.
– Politikerne må forstå at disse barna har spesielle behov, og at langt fra alle er flinke. Mange får kanskje aldri vist frem hvilken ressurs de kan bli for samfunnet.
Hun forventer at den nye utdanningsministeren sørger for at evnerike barn blir en del av pensumet på lærerutdanningen. I tillegg trengs det penger til å kurse lærere om tema, og til å utvikle nettbasert undervisningsmateriell for barna, sier Idsøe.
– Dessuten må evnerike barn prioriteres som forskningstema.
En ressurs eller et problem?
Norge er et av de få landene i Europa som ikke har et solid tilbud til disse barna.
I mange land går spesielt begavede barn på egne skole, eller i egne klasser.
Idsøe tror ikke det er løsningen.
Kari Kolberg er mor til Fredrik og aktiv i foreningen 'Lykkelig barn'.
– Nyere forskning tyder på at eliteklasser gjør at de evnerike barna mister troen på seg selv, og mister lysten til å studere innenfor områdene der de er veldig gode. Mye tyder på at de har bedre av å være på toppen i en middels klasse enn å være på midten i en eliteklasse.
– Det er mye som er bra med den norske enhetsskolen, og mangfoldet er noe av det. Hvis disse barna i tillegg får egne grupper eller oppgaver der nivået blir laget etter som hvor de har sine sterke sider vil det bli veldig bra, mener Idsøe.
Anne Hodne Endal er rektor på Kolbotn skole hvor Fredrik er elev. Hun er ærlig på at de har hatt for lite kunnskap om temaet.
– Det er ikke alltid så enkelt å oppdage disse barna fordi de ikke alltid presterer så godt i en prøvesituasjon. Det er en avstand mellom deres evner og det følelsesmessige slik at de kan komme i konflikter, og de kan streve sosialt. Det andre er at de kan utfordre lærerens autoritet med sin måte å være på. Da kan læreren oppleve dem som krevende barn, sier Hodne Endal.
– Vi har helt sikkert oversett flere av disse barna og det kan jo hende at noen av dem føler seg sviktet i skolesystemet. Det er forferdelig å tenke på, sier rektoren.
I dag er Fredrik en mer harmonisk gutt. Det emosjonelle og intellektuelle er mer i balanse, han har funnet sin guttegjeng som han bygger Lego og leker sammen med. I tillegg har han fått utfordringer hjemme med egne bøker og oppgaver som foreldrene setter i gang.
– Jeg tror at mange er bekymret for at ved å ivareta disse barna så sier vi samtidig at de er mer verdt enn andre. Men det er jo ikke det vi sier. Vi sier at de er like mye verdt som de andre. Det burde være i samfunnets interesse å ivareta alle barn, sier Kari Kolberg.
