De siste meterne før den tydelig slitte inngangsdøren til den kommunale bygården i Oslo øst tenker ni år gamle Selma alltid på hva som vil møte henne.
På hvilken av naboene som kanskje kommer ut akkurat når hun skynder seg oppover trappene. Om politiet står ved inngangsdøra. Og om lillebroren hennes har turt å gå inn eller står utenfor og venter.
Så lenge hun har bodd der har Selma blitt skremt av skumle naboer.
– Når jeg er på skolen er det mye mer stille og bedre. Der er det venner som vil leke eller snakke med deg. Aldri noen som skremmer eller plager deg. Men når jeg skal gå hjem fra skolen og er alene, eller når jeg er lei meg så tenker jeg på det, forteller Selma.
NY NETTDOKUMENTAR: SE, HØR OG LES SELMAS HISTORIE HER!
Så selv om hun vet at ingen lager så god mat som moren hennes. Eller at få fedre er så hyggelige med barna som faren hennes. Så vet hun aldri hva naboene finner på.
Den samme frykten hadde nabo Annikens barn i den samme oppgangen. For tjue år siden flyttet hun inn i toppleiligheten med sine to små barn. Først glad for å få et sted å bo. Senere redd for hva barna skulle møte i trappa på vei hjem fra skolen. Nå har barna til Anniken flyttet ut, mens hun fortsatt bor i samme leilighet;
–Jeg bodde her med barna mine. De vokste opp her. Og da var det fint her, men ikke så fint at ungene hadde lyst til å ha med seg venner hjem, for de visste ikke hva de møtte på, forteller Anniken.
KLAGET: Anniken med permen som viser noen av alle klagene hun har sendt kommunen på hvordan det er for barn å bo i Oppgang 13. Også Annikens barn sendte klagebrev til kommunen da de bodde i oppgangen for 20 år siden.
Foto: Beate Riiser / NRKRammer mange
Over 70 barn bor i bygårdene der Selma bor i dag. Ifølge vaktmester Celestino Salazar er ingen av dem etnisk norske. Og ifølge securitasvakten som blir ringt etter flere ganger i uka av redde naboer er bygårdene blant de verste i Oslo.
I 2006 og 2012 undersøkte Anne Skevik Grødem hvordan barn opplever å vokse opp i kommunale leiligheter. Noe av det første barna svarer at de savner er å kunne ha med venner hjem. Over 20.000 barn lever i kommunale boliger i Norge.
Forsker Anne Skevik Grødem mener barn ønsker å gjøre som alle andre barn - og også kunne ha med seg venner hjem.
Foto: FAFO– Det vi ser er at barna ikke tar med seg venner hjem fordi leiligheten er for liten. Og fordi de synes det er for lite koselig hjemme, eller fordi det er skumle folk der og bråk i oppgangen. Kanskje har de hatt med seg en venn en gang som syntes det var ekkelt og ikke vil komme tilbake. Da vil de heller ikke invitere nye venner på besøk, sier Skevik Grødem.
Når Selma kommer hjem går hun sjelden ut igjen. I bakgården har hun møtt alkoholikere som har ligget døddrukne i søppelkassen. I oppgangen er det ofte folk hun ikke kjenner som roper og kjefter. Skal hun leke blir det inne på familiens ene soverom sammen med lillesøsteren.
– Når man gir dårlige boliger til familier som ofte er sterkt belastede i utgangspunktet, så får barna mye mot seg, påpeker Skevik Grødem.
– Det burde være unødvendig å påføre barna den ekstra belastningen. Og det er ikke så mye som skal til for å løse dette.
LES: Politikske løfter og rapporter - ingen oversikt
Melder ifra
I snart fire år har Selma og familien bodd i samme oppgang som Anniken. Men selv om miljøet i oppgangen var tøft for 20 år siden er det blitt verre nå. Oslo-politiet har flere ganger rykket ut til narkosalg, skyting, overdoser og husbråk i oppgang 13.
Barneombudet: Det er skammelig
Kvinnen som i dag skremmer Selma på vei opp trappa skremte også Annikens barn. Og paret i første etasje kranglet og brukte dop like mye da som de gjør nå. Men i tillegg har det kommet flere som bruker narkotika og som selger til alle døgnets tider. Og flere som trenger psykiatrisk hjelp.
Anniken merker godt at kravene til hvem som får kommunal bolig er skjerpet. Etter 2004 er det løslatte fanger, utskrevne fra institusjoner og psykisk syke som er blant de prioriterte for leierett til en av de rundt 10.000 boligene som kommunen forvalter.
– De barna hører ikke til her. Dette burde vært en psykiatrisk avdeling. Med gjerde rundt. Så burde de som spiser kjøttkaker og sånn få lov til å flytte et annet sted. Man blir preget av det. Man gjør det, sier Anniken.
Selma vil gjerne leke med dukkene sine sammen med en venninne. Men når naboene skriker og slåss i oppgangen vil hun ikke ha med seg noen hjem.
Foto: Beate Riiser / NRKVil flytte
Anniken føler stor omsorg for de andre i oppgangen og har hjulpet familien fra Irak til å søke om å flytte tre ganger. To ganger har de fått avslag, mens den siste søknaden har de ikke fått svar på.
I mellomtiden melder Anniken stadig fra til kommunen om sprøyter og blod i oppgangen. Ville fester og høylytt krangling rapporteres inn. Hun ringer vaktselskapet for hjelp, og ligger klar med 112 på telefonen når lydene fra naboleilighetene blir for skumle.
Og når ingen vil eller kan hjelpe tar hun selv fram vaskebøtta og salmiakk og fjerner urin og blod fra oppgangen.
Hun har sagt fra så lenge hun har bodd i oppgangen at det ikke er et sted for barn å vokse opp.
– Dette tror jeg rett og slett er traumatisk for dem. Fo de opplever redsel og skumle ting som ikke voksne tåler å oppleve en gang. Det er skyting, stikking med sverd ved siden av her, overdoser med døden til følge i oppgangen. Det er ikke noe hyggelig når ungene kommer fra skolen at to sykebiler og en politibil står utenfor. Det er daglig noe som skjer, forteller hun.
Vil være vanlige
Forsker Skevik Grødem forteller at barn og særlig ungdom er veldig opptatt av å være som alle andre. Så når barna i klassen inviterer venner med seg hjem, så vil de også gjerne gjøre det.
– Barn forholder seg til det som er vanlig å ha. Når de ikke har det så føler de at det går glipp av noe. Og dermed kan de kompensere på andre måter. Noen blir utagerende og henger kanskje mye ute på gata. Andre blir innadvendte og lager sin egen verden. De trekker seg tilbake. Barna lærer seg mestringsstrategier som ikke er nyttige på andre arenaer, forteller Skevik Grødem.
I ti år har hun forsket på fattige barn og deres boforhold i Norge. Ulike stortingsmeldinger har blitt lagt fram. Politikerne i Oslo har blitt enige om planer. Men lite har endret seg for Selma og de andre barna som hver dag er redde.
– Så lenge jeg har jobbet med dette, så har det ikke blitt noen endring. Når jeg snakker med folk i kommunen så er det lite de har å spille på. De vet at det ikke er optimalt, men de må putte folk inn der det er en åpning. Det er kanskje blitt en mer bevissthet rundt problemstillingen, men det er ikke særlig forandring, sier forskeren og legger til:
- Det er mangel på boliger, og i stor grad har kommunene samlokalisert kommunale boliger. Sånn er det fremdeles.
Så fram til familien får tildelt en ny kommunal bolig eller får råd til å kjøpe sitt eget sted å bo, vokser Selma opp uten andre besøkende venner enn Anniken fra toppetasjen. Ifølge bydelen er ventelisten på nye boliger så lang at de ikke får stå på venteliste en gang - selv om de oppfyller alle krav om et nytt, bedre og større sted å bo.
Dette er det andre avslaget familien har fått fra bydelen i Oslo på ønsket deres om å flytte fra bygården der barna blir truet av naboene.
Foto: Beate Riiser / NRK- Selma er ikke 9-åringens riktige navn. Av hensyn til familien har NRK valgt å gi henne et annet navn i denne sammenhengen.
- Du kan høre hele historien om henne og oppgangen hennes i Radiodokumentaren på lørdag klokken 10.03, eller allerede nå på podcast - eller her på nettet:
