– Burde ikke bombet Victoria terrasse

Victoria terrasse var Gestapos hovedkvarter under krigen. Bygget var synonymt med tortur og overgrep.

Britene ville derfor utslette det tyske personellet og arkivene. Angrepet skulle også lette presset på den norske motstandsbevegelsen.

Men ingen av de 12 bombene traff målet. 105 mennesker mistet livet, 78 av dem var norske sivile.

NRK Brennpunkt har møtt navigatøren Eric Arthur, som deltok i angrepet. Han bor nå i Mount Gambier i Australia. Den spreke 93-åringen mener RAFs 627-skvadron aldri skulle ha vært der.

– Når jeg tenker tilbake på det, burde ingen oss ha vært der, sier Arthur.

Angrep i dagslys

For å overraske tyskerne, angrep britiske RAF på formiddagen, i fullt dagslys og klart vintervær. De små bombeflyene av typen Mosquito var de raskeste i verden på dette tidspunktet.

Bombetoktet i Oslo ble regnet for å være svært risikabelt. Likevel opplevde Arthur flyturen fra Storbritannia til Norge som nærmest fredfull.

– Vi dro tidlig, og det var et fantastisk syn som møtte oss da vi kom inn over de norske fjellene. Sikten var god og gjorde oss avslappet, minnes navigatøren.

Da de nærmet seg Oslofjorden, endret de kurs og fløy lavt nordover mot Oslo. Solen var bak dem, noe som ga dem en fordel mot det tyske luftvernet.

De tolv flyene kom i to angrepsbølger. I den første puljen var det seks fly. Omtrent en halv kilometer bak kom den andre puljen med flyet til Arthur. Tyskerne oppdaget ikke flyene før de var to kilometer fra Victoria terrasse. Da begynte de å skyte mot de britiske flyene.

Så ingenting

Samtidig med at flyene nærmet seg, kom en trikk kjørende i Drammensveien mot sentrum. Den var full av folk.

Arthur så at de første flyene slapp bombene. Den første bomben traff trolig en fortauskant like ved trikken. Bomben ble slynget i en bue innover Slottsparken og eksploderte i luften. Denne bomben drepte antagelig åtte nordmenn og tysk soldat.

Men en av de andre bombene landet på plenen mellom Victoria terrasse og Drammensveien. Den spratt opp i luften og eksploderer rett over trikken. Alle om bord mistet livet.

– Jeg så eksplosjonene, etterpå var det mye støv og røyk. Lenge kunne vi ikke se målet, sier Arthur.

Den andre puljen med bombefly slapp derfor ingen bomber. De vendte hjemover, men flyet til Arthur ble truffet av en kule. Kulen ødela den ene radiatoren og flyet måtte derfor klare seg med en motor. Likevel klarte alle flyene å ta seg tilbake til Skottland.

• Les også: «Kjakan» bekrefter møtet

31.12.1944 ble den blodigste dagen under krigsårene i Oslo. NRK Brennpunkt har i en tid arbeidet for å finne folk som fortsatt lever og kan fortelle sin historie fra denne dagen. Hva var det som skjedde? Og hvorfor gikk det slik det gjorde?

SE HELE PROGRAMMET I NETT-TV

• Les også: «Kjakan» bekrefter møtet

Lite belyst historie

Til tross for det dramatiske omfanget av angrepet og det store antallet døde, er denne delen av Oslos og norsk krigshistorie lite kjent blant folk flest. Media og norske historikere har i liten grad belyst saken.

Et unntak er historiker og Aftenposten-journalist Cato Guhnfeldt. Han publiserte i 1995 boken «Bomb Gestapohovedkvarteret» på eget forlag. Da hadde han gjort et omfattende arbeid med å kartlegge historiens omfang i flere år.

Guhnfeldts viktigste avsløring i boken er Tor Skjønsbergs rolle som den reelle leder for Hjemmefronten i Norge gjennom mesteparten av krigen frem til han måtte flykte fra Norge senhøstes 1944.

I boken beskriver Guhnfeldt også hvordan Jens Christian Hauge reiste til London i november 1944 og etter henstilling fra Skjønsberg ba SOE om et nytt flyangrep mot Gestapo på Victoria terrasse. På møtet med oberst John Skinner Wilson, sjef for den skandinaviske avdelingen i SOE, deltok også Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

– Det eksisterer et skriftlig referat fra London-møtet. Da jeg arbeidet med boken, ønsket imidlertid hverken Hauge eller Sønsteby å bidra med opplysninger om denne del av historien.

– Opplevde du mye motstand under arbeidet med boken?

– Stort sett ikke. Men enkelte avgraderte dokumenter var likevel ikke tilgjengelig/manglet i arkivene. Det dannet seg etter hvert et mønster som gjorde at jeg til slutt kunne spå hvilke dokumenter som var tilgjengelig og hvilke som ikke var det når jeg bad om å få se dem, sier Guhnfeldt.