Fangene ble ført til kaien av norsk politi. Der overtok Hirden, Gestapo og SS-soldater. Slag, spark, og høye rop på tysk: «Los, los, schnell, schnell!» ble det skreket i ett.
Ble noen stående og måpe, kom det nye ørefiker eller spark.
Skulle til Auschwitz
En norsk politimann kunne senere fortelle:
«Her på bryggen ble syke, gamle og krøplinger bokstavelig talt tømt ut av bilene. Ingen hadde lov til å by dem en hjelpende hånd. Disse ulykkelige menneskene måtte klare seg selv, hvor syke de enn var. De måtte selv bære sin bagasje. Greide de det ikke, måtte de forlate den. Det var nok av glupske tyskere som forsto å ta vare på den.»
Et annet øyenvitne begynte sin skildring slik:
«Nede på bryggen utspilles noen scener så grusomme at et øyenvitne aldri kommer til å glemme dem».
Om bord var det 532 jøder fra Norge: 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Veien videre var bestemt. De skulle til utryddelsesleiren Auschwitz.
Selv om andre skip også deltok i deportasjonene, har «Donau» blitt stående som et symbol for forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene.
764 norske jøder ble myrdet av nazistene, både tyske og norske, under okkupasjonen.
Det utgjør rundt halvparten av de jødene som var registrert i Norge. Bare 34 av de deporterte overlevde.
- Les også:
Det tyske skipet Donau tok 532 norske jøder til utryddelsesleirene. Jødene ble kjørt til Oslo havn med drosjer, jernbanevogner og lastebiler. Mennene kom i jernbanevogner (kuvogn) fra Berg fangeleir utenfor Tønsberg, der de hadde vært ca. en måned. Kvinner og barn ble kjørt i drosjer.
Foto: Fossum, Georg W. / NTB scanpixHadde ikke vært mulig uten hjelp fra nordmenn
De antijødiske tiltakene i Norge som blant annet førte til deportasjonen, var en del av en omfattende plan om å tilintetgjøre alle jøder i Europa.
Ideen var tysk, og tysk herredømme var absolutt nødvendig for at den skulle kunne gjennomføres.
Samtidig viser forskning at deportasjonene i Norge ikke hadde vært mulig uten hjelp fra nordmenn, sier historiker Bjarte Bruland.
«Beslutningene som ble tatt fram til deportasjonen av de norske jødene, kom fra både tysk og norsk hold. Den tyske okkupasjonen var en forutsetning for deportasjonen, samtidig som en systematisk tilintetgjørelsesprosess ikke ville latt seg gjøre uten medvirkning fra Quisling-regimet og et norsk byråkrati som hadde sitt utgangspunkt i et demokratisk system, men som fortsatte sitt arbeid etter at den tyske okkupasjonen var et faktum,» ifølge Bjarte Bruland.
Kunngjøringen om stempling av jøders legitimasjonsbevis med en rød J ble offentliggjort i norske aviser 20. januar 1942 og var grunnlaget for registreringen og senere den omfattende politiaksjonen for å ta til fange norske jøder.
I forbindelse med J-stemplingen fikk personer som var definert som jøder, også beskjed om å fylle ut et «Spørreskjema for jøder i Norge».
Initiativet til dette kom fra det norske nazistpartiet Nasjonal Samlings statistiske kontor.
NS ønsket spesielt å få oversikt over norske jøders økonomiske stilling.
Grunnfestet jødehat
Antisemittismens logikk tilsa at jødene spilte en betydelig rolle innenfor alt som hadde med økonomi å gjøre, bildet av den griske pengejøden var hamret inn av propagandaen også i Norge.
NS' statistiske kontor kunne fastslå etter undersøkelsen forelå, at jødene var sterkt engasjert i privat virksomhet, men praktisk talt ingen jøder i Norge var engasjert i bank og finans.
Den gjennomsnittlige formue viste seg dessuten å være relativt liten.
Når det så i tillegg viste seg at den jødiske befolkningen i Norge praktisk talt ikke hadde noe kriminelt rulleblad, skulle man tro at statistikken var en skuffelse for NS og Det statistiske kontor.
Men jødehatet var så grunnfestet at fakta ikke stod i veien.
Tallenes tale måtte bero på at jødene hadde oppgitt upålitelige opplysninger, mente man ved NS' statistiske kontor.
Initiativet tatt i Norge
Hvem tok initiativet til aksjonen mot jødene, og i hvor stor grad deltok Quisling-regimet og norsk byråkrati i disse tiltakene?
Materiale bevart fra Gestapo viser med ganske stor sikkerhet at initiativet til jødeaksjonen ble tatt i Norge, og ikke kom som et direkte direktiv fra Berlin.
Det var fra tysk hold i Norge at initiativet ble tatt, men det var norsk politi som var utøverne.
Selve beslutningen om å gå til aksjon mot jødene førte imidlertid til at andre initiativ ble satt i gang fra Quisling-regimets side.
Lov om inndragning av jødisk formue kom fra Quisling-regimet, og lovteksten ble utarbeidet i ekspressfart uten at tyske myndigheter var informert på forhånd.
Mennene ble fraktet til skipet Donau i jernbanevogner.
Foto: Fossum, Georg W. / NTB scanpixTrodde de skulle nordover til en arbeidsleir
Om bord på «Donau» var forholdene svært dårlige. De 532 jødene ble stuet sammen i to lasterom, kvinner og barn i det ene og menn i det andre.
Ved Drøbak blåste det opp til storm, og «Donau» ble derfor liggende en stund ute i Oslofjorden. Ute i åpen sjø rullet skipet voldsomt, noe som førte til at mange ble svært sjøsyke.
De fleste antok at transporten skulle gå nordover til en arbeidsleir i Norge, men «Donau» gikk mot sør gjennom Øresund.
Fangene kunne se det opplyste Sverige på babord side og det mørklagte Danmark på styrbord.
Under rettssaken mot en Gestapo-sjef etter krigen kom det frem at enkeltpersonell fra vaktstyrken hadde trakassert fangene under overfarten og kommet med hentydninger om hva som ventet dem.
Ble forsinket
Donau ankom Stettin klokken 11.10 om formiddagen 30. november.
På grunn av den sterke stormen i Østersjøen var skipet et døgn forsinket. På kaien ble de norske jødene overlatt til det tyske sikkerhetspolitiet og vaktmannskaper fra ordenspolitiet.
Jødene blir fraktet videre mot Auschwitz med tog samme dag. Her ble de som nazistene mente kunne arbeide, sendt i arbeidsleir. Mens kvinner, barn og eldre ble sendt videre.
”Heraus von Wagen!” lød kommandoropene.
De unge ville hjelpe kvinnene og barna, men ble brutalt stoppet av vaktene med køller og pisker.
En lege kommanderte kvinner, barn eldre menn over 40 år og andre som så ut til å være udyktige til å arbeide, til å gå til høyre.
Bagasjen ble stablet i en haug. Den skulle bli ettersendt, ble det sagt.
I flokken til høyre sto det 188 kvinner, 109 menn og 49 barn i en alder under 16 år. Disse klatret opp i lastebiler og kjørte bort mens det ble vinket og ropt avskjedshilsener.
– Dere trenger alle et bad
Bilturen ble kort. Bilene stanset foran et hus i bondestil med 2 nyoppførte brakker i nærheten.
SS Hauptscharfurer Moll steg fram og spurte etter en tolk. En eldre mann meldte seg og oversatte hans faste «velkomsthilsen»:
«Dere befinner dere nå ved inngangen til en hvileleir. I denne leiren er det strenge krav til hygieniske forhold. Dere har hatt en lang og anstrengende reise. Dere trenger alle et bad. Om et lite øyeblikk vil det bli avmarsj til badet. Men først må dere gå inn i garderoben der borte. Der skal alle henge tøyet fra seg. Pass godt på hvor dere henger tøyet. Merk dere nummeret, slik at tøyet blir lettere å finne igjen. Kvinner og barn gjør seg klare først Vi benytter samme bad. Mennene ser jo likevel bare ryggen av kvinnene foran. Vask dere grundig og godt. Men skynd dere så ikke maten og kaffen blir kald!».
Videre skulle de inn gjennom et rom der det sto «Zur Desinfektion», der skulle de tørke seg for så å få nytt tøy.
Ble stengt inne
Gruppa ble delt i to. I det alle var inne, ble døra slått igjen.
Gjennom to glugger i rommet ble det kastet inn cyanidkrystaller som utviklet blåsyregass. Denne gassen stanser cellenes evne til å ta opp surstoff slik at offeret kveles og dør i løpet av 5 til 15 minutter.
Denne natten mellom 1. og 2. desember 1942 endte 346 norske kvinner, menn og barn sine liv.
Donau ble i januar 1945 senket utenfor Drøbak med tidsinnstilte sprengladninger av den legendariske sabotøren Max Manus fra Kompani Linge og Roy Nilsen fra Milorg.
Skipet ble hevet og hugget i Bremerhaven på begynnelsen av 1950-tallet.
- Les også:
- Les også:
Donau ble hevet i 1952. Etter hevingen ble skipet tauet til Akers Mekaniske verksted blir lagt i dokk der.
Foto: Aftenposten / NTB scanpix
