– Det var liksom en annen verden som åpnet seg. Jeg forstod at det var noe jeg bare måtte vite mer om. Det var mangel på en livsfilosofi i Norge, noe som var litt mer enn hva naboen drev med. Jeg måtte bort, sier Sidsel (75).
Bøkene til den kjente filosofen og eksistensialisten Jean-Paul Sartre hadde gjort inntrykk på Sidsel. Senere skulle hun også oppdage Simone de Beauvoirs feministiske tanker og filosofi.
Fra potetkjelleren til Paris
Som 16-åring var Sidsel i opprør mot sine foreldre og det småborgerlige miljøet på Oslos vestkant. Som straff for å ha skulket skolen ble hun sendt til familiegården, og ned i potetkjelleren for å sortere poteter. Om kveldene kastet hun seg over bokhylla og spesielt bøkene Jean-Paul Sartre.
Ett år senere, i 1955, reiste hun til Paris.
På den tiden var både Sartre og de Beauvoir allerede verdensberømte, og folk fra hele verden kom til den franske hovedstaden i håp om å få et glimt av de to.
17-år gamle Sidsel, som ikke kunne et ord fransk, dro rett til Sartres forlag og banket på døren.
– Jeg sa bare: «Jeg vil treffe Jean-Paul Sartre, jeg». De som satt på forlagskontoret svarte at han ikke var inne og at det ikke gikk an. Men akkurat da kom Sartre gående ned trappen!, forteller hun.
Sidsels første møte med Jean-Paul Sartre endte med at han lovet å skaffe henne jobb som barnepike. Og før hun visste ordet av det satt den unge jenta fra Røa til bords med Paris’ intellektuelle elite.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Middag med de store
Sidsel møtte både de Beauvoir og Sartre ofte flere ganger i uken. Moren til gutten hun var barnepike for holdt holdt dørene åpne for den intellektuelle kretsen, og de Beauvoir inviterte Sidsel til bords sammen med de andre gjestene.
– Det var en selvfølge at jeg var med selv om jeg bare var barnepike i huset. Det var stor distanse mellom oss. Hun var jo en intellektuell, og jeg en liten blåøyd jente fra Røa. Men hun var søt og hyggelig, forteller Sidsel.
Sartre kunne hun derimot styre sin begeistring for.
– En gang husker jeg at jeg rappa til’n over fingrene. Da var jeg sint, for han var litt klengete, rett og slett. Og han var jo kjent for å være glad i damer, da. Og så synes jeg han var uhyre stygg, ler hun.
Oppvåkningen
Seks år tidligere hadde Simone de Beauvoir sjokkert en hel verden med storverket «Det annet kjønn» («Le deuxième sexe») også kalt «feminismens bibel». Boken brøt med alle forestillinger om hvordan en kvinne skulle te seg.
– Det var som å få et slag i fleisen for hver side jeg leste. Jeg så plutselig hvor kvinnens plass var i samfunnet, og det gjorde meg rasende. Vi var jo bare dokker på slep! Jeg aksepterte ikke lenger at kvinnen bare var det annet kjønn!
For Sidsel personlig betydde det at oppdragelsen hun hadde fått av sine foreldre, nemlig at kvinner skulle gifte seg med menn som kunne forsørge dem, ble kraftig rokket ved.