Derfor sendte norsk etterretning spioner inn i Sovjetunionen

Da Paul Smith i mai 1959 ble spurt om han var villig til å reise på et oppdrag til Moskva, var det de to etterretningsoffiserene Sverre Olav Aas og Leiv Eikanger som stod for den praktiske organiseringen.

• Les mer: – Du var spion, Paul!
  
• Se Brennpunkt-dokumentaren «Operasjon Odin»

Begge var erfarne offiserer som stod sentralt i de dramatiske operasjonene som den norske etterretningstjenesten gjennomførte fra begynnelsen av 1950-tallet.

Utgangspunktet var den situasjonen som var oppstått i Europa etter 2. verdenskrig, med en todeling mellom øst og vest og med et stort og mektig Sovjetunionen, som nesten var hermetisk lukket for innsikt utenfra.

Hva slags militær styrkeoppbygging drev russerne med i grenseområdene mot Vest-Europa? Hvordan var infrastrukturen, utbyggingen av veier, jernbaner og flyplasser i dette området? Og kanskje viktigst, sett med Norges allierte USAs øyne, hvordan var oppbyggingen og utplasseringen av de nye og fryktede atomvåpnene bygd opp?

Norge var etter Luxemburg det minste av landene som i 1949 gikk med i forsvarsalliansen NATO. Men vi var det eneste med direkte grensen til hovedfienden Sovjetunionen.

Viktig lyttepost for NATO

Beliggenheten i nordvest mot det stadig mer strategisk viktige Barentshavet gjorde Norge raskt til en svært viktig utkikks- og lyttepost. Vi ble en etterretningsstormakt innenfor forsvarsalliansen, ofte med romslig finansiell støtte fra USA.

Leif Eikanger, den ene av de to mennene som hadde ansvaret for «Operasjon Odin», er et interessant navn fra denne perioden. 2. juli 1953 skrev han seg inn på hotell Andrea i den finske hovedstaden Helsingfors, under tittelen «sekretær».

Han hadde da allerede i to år bak som offiser i den norske etterretningstjenesten, og høsten 1952 var han med på en av de aller mest dramatiske hendelsene i norsk etterretningstjenestes historie, «Operasjon Rena».

Den gangen måtte to agenter som norsk etterretningstjenestene hadde sendt over den norsk-sovjetiske grensen i nord, drepe en sovjetisk soldat i nærheten av Murmansk. Men begge agentene, som opprinnelig var finske statsborgere, klarte å komme seg tilbake til Norge.

Etterretningstjenesten ble selv overvåket

Året etter var Eikanger på plass i Finland, der norsk etterretningstjeneste fra 1951 hadde drevet en omfattende verving av finner som var villig til å gjennomføre etterretningsoppdrag over grensen og inn i Sovjetunionen.

Det hverken Eikanger eller norsk etterretning visste, var at de hele tiden ble tett fulgt av finsk etterretning, som blant annet visste at han bodde på hotell Atlas i byen Kuopio 20. august 1953, sammen med en annen nordmann, Magnus Bratten.

Bratten var på denne tiden diplomat med tilknytning til den norske legasjonen i Helsingfors. Hans formelle tittel var «sosialattaché».

Den norske etterretningstjenesten og dens sjef Vilhelm Evang mente den hadde en slags stilltiende godkjenning fra finske myndigheter til å gjennomføre både verving av agenter og operasjoner fra finsk jord inn i Sovjetunionen.

I virkeligheten viser dokumenter fra finske kilder at finske myndigheter, ikke minst det finske overvåkingspolitiet, så med stor uro på det som skjedde fordi det kunne skade det svært følsomme forholdet til det mektige nabolandet Sovjetunionen.

Den sovjetiske ambassaden i Helsingfors tok også aktiviteten til Magnus Bratten opp med finske myndigheter i 1954.

Sovjetiske atomprøvesprengninger

Norsk etterretning mente at operasjonene med gammeldagse agenter som gikk til fots inn i Sovjetunionen, frambrakte viktig informasjon. Men etter 1954 ble det stort sett slutt med å bruke finske agenter på denne måten, og fra denne tiden ble det også noe lettere å reise inn i Sovjetunionen på lovlig vis.

6. mars 1953 døde Sovjetunionens enehersker Josef Stalin og med den nye partisekretæren Nikita Khrusjtsjov ved makten startet en forsiktig oppmykning av forholdet til omverdenen.

I november 1955 gjennomførte den norske statsministeren Einar Gerhardsen et historisk besøk til Moskva og flere andre byer i Sovjetunionen.

Samtidig ble den elektroniske etterretningen bygd ut i rekordfart, blant annet med stasjoner i Nord-Norge, da særlig i Finnmark. Det ble mulig å analysere det sovjetiske forsvarets radiotrafikk og dermed registrere økt aktivitet og forflytninger.

Særlig ble interessen rettet mot de sovjetiske atombombeprøvesprengningene på Novaja Semlja øst i Barentshavet, som startet i 1955. For selv om det ble snakket om tøvær og avspenning etter Stalins død, så var den kalde krigen langt fra over.

Turister på oppdrag for etterretningen

Da Sovjetunionen forsiktig åpnet døren på gløtt for individuelle turistreiser, var dette også starten på en ny gren innenfor offensiv etterretning. «Legal travelling» ble et eget program innenfor den amerikanske etterretningstjenesten CIAs operasjonsstrategi.

Turister som reiste til Sovjetunionen eller andre kommunistland ble spurt før de reiste om å notere seg ting av interesse. Og de ble utsatt for grundige forhør når de kom tilbake.

Det var denne muligheten som Leiv Eikanger og hans kollega Sverre Aas benyttet seg av, og som altså Paul Smith og Arild Rydtun ble satt til å utføre. Olav Sverre Aas ble i 1950 konstituert som kapteinløytnant og beordret til som det står i en kunngjøring fra Forsvarsdepartementet til «spesiell tjeneste».

Sverre Aas var lenge en nær medarbeider til den legendariske Alf Martens Meyer, som ledet den offensive norske etterretningstjenesten i de første tiårene etter 2. verdenskrig. Det var i denne perioden norsk etterretning brukte den norske handelsflåten aktivt i sitt arbeid.

Lettkledde dameblader

I 1959 var målet å kjøre en bil med måleutstyr gjennom den vestlige delen av Sovjetunionen og tilbake via Polen og Øst-Tyskland. I mai samme år hadde den norske etterretningstjenesten gjennomført en prøvetur, som viste at det praktisk var mulig å kjøre bil via Finland til Moskva og tilbake via Polen og Berlin.

Den gangen var bilen uten noe form for etterretningsutstyr. De som gjennomførte turen, kunne rapportere at den var ikke undersøkt på grensen mellom Finland og Sovjetunionen på en måte som kunne avslørt dem.

Derfor mente Aas og Eikeland at Paul Smith og Arild Rydtun hadde lite å frykte. Men de fikk tips om å ta med seg noen blader med lettkledde damer fra Sverige, som kunne avlede oppmerksomheten til de sovjetiske grensevaktene.

Målte strålingsnivå

Gjennom forskjellige kilder hadde CIA og norsk etterretning pekt ut en del områder langs reiseruten som spesielt interessante. Det var trolig områder der det var større militærbaser, kanskje også med atomvåpen.

Kunne Smith og Rydtun klare å fange opp steder med mer stråling enn andre, så kunne det være brikker i det store etterretningspuslespillet. På denne tiden hadde USA også startet med overflyvninger av sovjetisk territorium med det nye spionflyet U2.

11 måneder etter at Paul Smith og Arild Nytun gjennomførte sin spiontur, ble et spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge skutt ned over byen Sverdlovsk, nå kalt Jekaterinburg, øst for Uralfjellene.

En annen tid

I dag høres reisen til de to nordmennene i 1959 tilsynelatende enkelt ut. Nå kan nesten hvem som helst med forsikringen i orden kjøre bil de fleste steder i det tidligere Sovjetunionen.

Men den gangen var utenlandske bilturister en sensasjon, det viser blant annet bildet som Paul Smith tok av bilen deres utenfor hotellet i Smolensk.

Paul Smith sier at oppdragsgiveren var fornøyd med måten de hadde gjennomført oppdraget på.

Og etter det NRK har grunn til å tro ble det gjennomført flere lignende turer, før andre etterretningsmetoder gjorde denne type operasjoner overflødige. Men all moderne teknikk til tross, den menneskelige agent blir nok ikke med det første overflødig.