Omkring 6000 nordmenn vervet seg til tysk tjeneste under den 2. verdenskrig. Disse frontkjempere har til nå unisont benektet å ha deltatt i krigsforbrytelser og jødeutryddelser.
Forskere har på sin side ment at dette er sannsynlig da mange var vitne til rystende krigsforbrytelser gjort av andre lands soldater.
Ingen norske soldater har villet la seg intervjue om sine egen deltakelse i det som fremstår som krigsforbrytelser. Trønderen Olav Tuff er den første som bryter tausheten.
I Brennpunkt på NRK1 i kveld gir han et innblikk i hva han selv deltok i.
Olav Tuff fotografert i sin SS-uniform – med det karakteristiske dødninghodet på luen. Bildet er tatt i 1941.
Foto: Privat– I et tilfelle i Ukraina høsten 1941 ble sivilbefolkningen drevet som kveg inn i en kirke. Like etter begynte soldater fra min enhet å helle bensin på kirken og et sted mellom 200 og 300 mennesker ble brent inne. Jeg sto vakt, og det var ingen som kom ut, forteller Tuff.
– Det var mye roping og skriking, og vi trodde knapt det vi ble en del av. Men det var lite vi kunne gjøre. Vi måtte gjøre det vi ble beordret til.
I dag sier Tuff at han ikke har gjort noe han angrer på, men skjønner at andre reagerer på dette.
– Episoden ved kirken var forferdelig, men det ble likevel bare en av mange episoder. Jeg har ikke følt skyld for det, fordi vi ikke kunne gjøre noe til eller fra. Jeg bare forteller det slik jeg opplevde det, sier han.
Fattig familie
Olav Tuff vokste opp på gården Mæreskaret i Sparbu under svært fattige kår. Allerede som 13-åring forlot han sine foreldre og 8 søsken, for å jobbe som gårdsgutt på en annen gård. De andre søsknene måtte også forlate gården etter hvert som de ble stor nok til å ta tjeneste utenfor gården.
Olav og to av brødrene ble påvirket av sin halvbror Kåre Stornes som hadde vervet seg tidligere. Som han, ville også de kjempe mot kommunistene. Olav vervet seg for fire år som SS-soldat i 1941
En annen motivasjon for å verve seg var at de ble lovt 300 mål med fruktbar ukrainsk jord etter krigen.
De norske SS-soldatene oppfylte SS-sjefen Heinrich Himmlers idealer når det gjaldt rasens renhet. Himmler som var Adolf Hitlers mest betrodde medarbeider, var ikke opptatt av nasjonale grenser, men var bare opptatt å sikre en ren germansk rase i de tyske okkuperte områdene. Den slaviske rasen hadde derfor ingen plass i de stortyske planene østover og skulle fordrives.
Jødene hatet av alle
Den systematiske utryddelsen foregikk for det meste i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, deriblant Auschwitz, Treblinka, Sobibor, Belzec, Chełmno og Majdanek. Dessuten fulgte flere såkalte «Einsatzgruppen» etter tyske militærstyrker under invasjonen av Sovjetunionen og likviderte jøder ved massehenrettelser.
Den ukrainske sivilbefolkningen måtte lide mer enn de fleste under krigen. Omkring tre millioner ukrainere og mellom 850 000 og 900 000 jøder ble drept.
Ukrainas jøder som i 1939 utgjorde 1, 5 millioner – omkring tre prosent av befolkningen – opplevde grusomme forfølgelser.
Jødehatet hadde dype historiske røtter. Både russerne og tyskerne brukte jødene som syndebukker og under sovjetstyret ble mange jøder og intellektuelle drept av kommunistene.
Tyskerne fortsatte der kommunistene hadde begynt og lot ukrainere drepe jøder fritt. Omkring 600 000 jøder ble drept etter under tyske okkupasjonen av Ukraina.
Møtet med massakrene
Olav Tuff sier at dette tyske jødehatet var uforståelig for ham. Han hadde ikke noe forhold til å rangere raser. Derfor opplevde han Operasjon Barbarossa – det tyske angrepet på Sovjetunionen og innmarsjen i Ukraina juni 1941 – som såpass sjokkartet at han i et brev advarte sin yngre bror Hermod mot å melde seg til fronttjeneste.
Brutaliteten, sulten, søvnmangelen og slettelandskapets strenge kulde bidro også til denne advarselen. Men brevet kom frem for sent. Hermod hadde allerede vervet seg for fire år og ble kastet inn i de intense kampene på Østfronten. Også han overlevde krigen.
Hang fra lyktestolper
Olav tilhørte panserdivisjonen Wiking som besto av en rekke nasjonaliteter. De fleste var imidlertid tyskere. Heinrich Himmler stolte kun på divisjoner som var dominert av tyskere. Et unntak var finnene som hadde sin egen bataljon.
Tuff kom først til Ukraina i august 1941. Allerede på veien fikk han en forsmak på hva som ventet dem. Han og soldatkollegene var ferske rekrutter og hadde ikke deltatt i krigshandlinger tidligere. De ble transporter med tog til Ukraina gjennom Polen. I den polske byen Krakow hadde en jødetransport før dem blitt hengt i trær og lyktestolper.
– Likene hang som filledokker, minnes Olav Tuff.
Da de kom til Ukraina gjentok synet seg. På innmarsjen inn til byen Lvov hang jøder langs veien. Olav Tuff husker at da de passerte ei bro, begynte likene å bevege seg fordi de marsjerende soldatene skapte bevegelser i broa.
Etter hvert som de rykket frem ble landsbyer og hus brent. De som nektet å flytte ble skutt. Synagoger ble også konsekvent ødelagt.
– Vi gikk fra hus til hus, for de skulle jo ut alle i hop. De som ikke gikk, ble skutt. Det ble de varslet om – at hvis de ikke gikk, ble de skutt.
Gladiatorkamper
Bestialiteten som de lokale ukrainerne og de mer hardhudede tyske SS-soldatene utviste, var overveldende.
Vidkun Quisling, som var selvbestaltet regjeringssjef i Norge under krigen, besøker norske frontkjempere i Sovjetunionen.
En episode husker han spesielt godt. To jøder ble plukket ut av en tysk SS-offiser og fikk hver sin stokk. Som gladiatorer skulle de sloss om hvem som skulle overleve. De to jødiske mennene kjempet inntil den ene fikk hodet knust.
Premien var ikke som forespeilet. Vinneren ble umiddelbart skutt.
Se film fra da Vidkun Quisling besøkte norske frontkjempere
Tuff ble også bedt om å delta i henrettelser. En gang ble han beordret til å skyte 16 fanger. Han klarte å vri seg unna dette ved å vise til at han var norsk soldat og at han ikke ville skyte på ubevæpnede. Norsk lov tillot ikke dette, bløffet han. Merkelig nok respekterte hans tyske offiser denne forklaringen og noen andre fikk oppdraget.
Etter hvert som krigen utviklet seg ble døde kropper en vanesak. Olav Tuff deltok i omfattende kamper både i Ukraina og dagens Tsjetsjenia. Han ble belønnet for sin innsats med Jernkorset av første og andre klasse. I tillegg fikk han Infanteri – Stormangrepsmerket og Nærkampspennen i sølv for å ha deltatt i 30 nærkamper.
Etter krigen ble Olav Tuff dømt til tre år og åtte måneders fengsel for landssvik.
