Vokser opp med knivtrusler og blodige sprøyter

Selma er ett av 5.000 barn som vokser opp i kommunale leiligheter i Oslo. I Norge er det over 20.000 barn som bor i boliger som kommunen har sørget for at familien kan bo i.

Hvor mange som er redde for naboene sine er det ingen som vet. Men rapporter fra både forskere og barneombudet viser tydelig at Selma ikke er alene.

– Noen ganger er det sprøyter i kjelleren og oppi postkassene her. Det er skummelt å tenke på sprøyter med blod rundt omkring, sier Selma til NRK.

Niåringen har blitt truet med kniv av en nabo i blokkens bakgård. Hun har våknet til blodsøl i oppgangen. Akebrettet hennes og brorens vogn har blitt tisset på. Ofte får hun ikke sove på grunn av høylytt kjefting og narkosalg fra naboleilighetene.

NY NETTDOKUMENTAR: HØR OG SE SELMAS STERKE HISTORIE HER.

Skadelig

I snart fire år har Selma, lillesøsteren og lillebroren vært redd for naboene. Når det sjelden går en dag uten at de blir skremt er det skadelig, slår barnepsykolog Ellen Dahlen Flaaten fast. To gode foreldre som prøver å skjerme barna er ikke godt nok når naboene skriker i etasjen over om nettene.

– Å leve i utrygghet gir en konstant fryktberedskap som kan være potensielt skadelig og gi seg utslag i fysiske og psykiske plager. Barn er mer sårbare enn voksne. Utrygghet og frykt kan over tid skade sunn vekst og normal utvikling og kan også føre til alvorlig psykisk sykdom, forteller Flaaten.

I de store kommunene i Norge svarer nesten halvparten at barnefamilier av og til eller ofte har blitt plassert i samme oppgang som personer med rus- og/eller psykiatriproblemer, viser Riksrevisjonen fra 2008.

Spesielt stort er problemet i Oslo – og bydelen der Selma bor peker seg ut hos politiet med mye kriminalitet og salg av narkotika som gjør andre beboere engstelige.

– Redde barn slipper seg ikke løs, men hemmes av utryggheten som stjeler energi, oppmerksomhet og konsentrasjon fra hverdagsliv, skole, lek og vennskapsforhold. Barn er sårbare og uferdige, og man kan faktisk i dag påvise hjerneforandringer hos barn som har levd med frykt og utrygghet, legger Flaaten til.

Truet i bakgården

Selma kommer seg i dag til utgangsdøra uten å møte noen. Kvinnen som ofte stiller seg midt i trappen og ber henne eller søsknene om å snu og løpe opp igjen kom ikke. Og de narkomane og psykisk syke i etasjen over, sover ofte hele dagen.

Lettet, men fremdeles i beredskap, tar hun med seg søpla ut i bakgården og får kastet den. Det er fint vær ute, men dumpehusken står stille; ingen av de over 70 barna i bygården blir fristet til å gå ut for å bruke bakgårdens lekeapparater.

Både Selma og lillesøsteren har blitt truet med kniv der mens de lekte.

– Det var en mann som stod der med en kniv og sa han skulle drepe oss. Jeg synes det var veldig skummelt. Derfor går ikke jeg og søsteren og lillebroren min og de andre her noe mer ut og leker, forteller Selma.

Dermed står dumpehusken ubrukt. Mens benkene rundt brukes av folk som ikke akkurat har brus på flaskene sine. Ikke sjelden må vaktmesteren rydde bort glasskår og brukte sprøyter fra bakgården eller oppgangen.

Etter å ha kastet søppelposen forter Selma seg tilbake til døra. Raskt ringer hun på og smetter inn etter at faren har åpnet. Rett bak den slitte døren står heldigvis en kjent mann. Lettet bykser hun oppover trappene mens vaktmesteren forteller NRKs journalister hvordan det er i oppgangen.

– Problemet her er at folk ikke oppfører seg som en voksen skal oppføre seg foran barn. De tisser over alt i oppgangen. Barn skal ikke være her. Alkoholikere, narkomane, folk som kommer og går og stjeler, hærverk og alt sammen. Det finnes alt her, sier Celestino Salazar.

Seks på to rom

Tre ganger har Selmas far søkt om å få flytte fra oppgangen. Familien skryter av skolen og vil gjerne bo i området. Lite klager de over at det kan være trangt inne på de to rommene i leiligheten. Men at barna er redde når de er hjemme, plager dem.

– I går kveld var det noen der oppe som begynte å dunke, og en person var veldig sinna. Også begynte de å slåss slik at vinduet ble knust, forteller Selma.

Moren har også akkurat kommet hjem fra sin undervisning, og faren leker med familiens minstemann. Leiligheten i bygården i Oslo øst er pent og praktisk innredet for å unngå at det blir for trangt.

– Når klokka nærmer seg fem begynner jeg å tenke på hva som vil skje. Og når jeg skal legge meg prøver jeg å få fine minner. Men jeg får ofte ikke sove i fred. Det skremmer meg at folk legger seg i trappene. De skriker. Og jeg får bilder i hodet av en kniv med blod, og jeg tenker at de kommer til meg for å gjøre noe galt, sier Selma.

Oslo-politiet har en lang liste over hvor mange ganger redde naboer i Selmas oppgang har ringt etter hjelp. De har flere ganger rykket ut til narkosalg, skyting, overdoser og husbråk. Selma har møtt politiet flere ganger i døra, hørt dem slå inn dører med rambukk, og hun har sett naboer og deres venner blitt hentet på båre under hvite laken.

I snart fire år har barnas hverdag vært preget av naboene. Trolig blir de boende en stund til. To ganger har de fått avslag på flyttesøknaden. Bydelen innrømmer at familien oppfyller kravene for en ny bolig, men skriver samtidig i avslagsbrevet at de ikke kan prioriteres fordi andre søkere har det verre.

Dessuten har bydelen så lange ventetid på større og bedre bolig at ingen får står på venteliste heller.

Den siste søknaden har familien ikke fått svar på.

– Jeg ønsker å bo et sted der folk er snille og ikke sånn syk i hodet og ikke så masse krangling eller tyvegreier. Men at det er stille, og ikke dunking. Kanskje at alle kjenner hverandre og sier hei og ingen som bråker og ingenting som er skummelt, eller dører som blir knust eller sånt, sier Selma.

Også regjeringen har pekt på at flere beboere med rus- og psykiatriproblemer gjør det vanskeligere å skape gode bomiljøer. I 2011 slo de nok en gang fast at det er for få kommunale boliger, og at det er ventelister for å få tildelt et sted å bo. Opphopning av kommunale boliger kan hindre sosial inkludering og føre til dårlige bomiljøer som særlig er belastende for barn, slår regjeringen fast i en utredning.

Ingen ute

Bomiljøarbeiderne i Oslo karakteriserer forholdene i de mest belastede kommunale gårdene som uakseptable. De forteller om søppel som blir kastet rett ut av vinduet i gårder med sju etasjer, heiser i ustand, og at det ikke er uvanlig at det er avføring og urin i trappeoppganger og heiser.

Det hender også at folk oppholder seg ”ulovlig” i trapper og kjellere, og det er ikke uvanlig å finne sprøytespisser i gang, trapp og kjeller.

Bråk

Selma setter seg i sofaen og gjør lekser, og det er fortsatt relativt rolig i blokka. Men når klokka nærmer seg leggetid for barna begynner det å bli mer lyd fra leilighetene rundt. Folk som skal kjøpe narkotika hos naboene ringer på familiens dør og roper at de skal åpne. Hverken Selma eller de andre i familien svarer.

Men til slutt kommer flere seg inn i oppgangen. En kvinne banker iherdig på naboens dør for å kjøpe noen piller. Etter trygling og trusler kommer hun seg til slutt inn. En annen nabo tar villig imot besøkende mens lyden fra stereoanlegget stadig blir høyere. De synger innimellom med musikken. Av og til overdøves musikken av krangling. Rett under ligger Selma i sengen. Hun og søsteren deler leilighetens eneste soverom. Resten av familien sover på madrasser i stua.

– Noen ganger blir jeg veldig skremt når folk begynner å skrike. Da gråter jeg og går inn til mamma og pappa. Men jeg føler at jeg er stor, og at jeg skal klare meg selv litt og ikke gå inn til foreldrene mine hele tiden, sier 9-åringen.

Hun sovner til slutt. Men våkner igjen av bråket fra etasjen over. Det samme gjør søsknene og dermed også foreldrene. De bytter på å trøste og snakke med barna for å få dem tilbake til drømmeland.

Utover natta får noen i oppgangen nok og ringer vaktselskapet for hjelp. Securitasvakten får avsluttet festen.

– Dette er jo blant de verste da. Naboer ringer og klager flere ganger i uka, sier vakten før han tar med seg nøklene og går.

• Selma er ikke 9-åringens riktige navn. Av hensyn til familien har NRK valgt å gi henne et annet navn i denne sammenhengen.
• Du kan høre hele historien om henne og oppgangen hennes i Radiodokumentaren på lørdag klokken 10.03, eller som podcast eller allerede nå: