– Det er helt fantastisk å ha kjørt helt rundt, forteller en lettet hundekjører, bare minutter etter målgang i Alta sentrum.
Spannets åtte hunder blir av eieren selv beskrevet som et sofaspann. Den eldste er elleve år og den yngste er to. En av dem har en kreftsvulst, en er blind og en annen mangler tenner. Selv om de har noen skavanker, er det ikke noe som plager dem.
– De er godt sjekket av veterinær, det er ikke noe som plager dem. Da hadde vi aldri kjørt avgårde, sier Åsvestad.
Selv om det er første gangen Åsvestad kjører Finnmarksløpet, er ikke alle hundene nybegynnere. Krølle,som er blind, har vært med i 2007 og ble da nummer to. Krølle var på den tiden eid av Sten Håvad Fjestad, som i år kjører 1000 kilometeren.
- Les også:
Med et pensjonistspann er det mye tilrettelegging. Hunden uten tenner må blant annet få en næringsrik suppe på hvert sjekkpunkt.
– Ja, vi koker suppe til henne uten tenner, i tillegg så styrer og steller vi godt med de andre også, smiler han.
Skulle gjerne ha trent mer
Det skal mye trening til for å kjøre 500 kilometer over Finnmarksvidda. Trening det aldri ble nok av for kjøreren fra Lillehammer.
– Vi hadde mange treningsplaner, men de ble alle avbrutt. Det har ikke blitt så mange gjennomkjøringer som vi hadde ønsket. Vi var veldig spente da vi sto på starten her i Alta. Vi er derfor dobbelt så glad når vi står her nå og jeg har sju av åtte hunder inn i mål, det er fantastisk smiler han.
Målet for dette løpet har vært å fullføre, med et friskt og fint spann, men det har vært tøffe tak underveis.
– Strekkene blir så lange, man blir så sliten. Så kommer man på sjekkpunkt og må gjøre feltarbeid. Så inn i bilen og sove. Vi er ikke så strukturerte ennå, så der har vi noe å jobbe med. Det var et par ganger underveis at vi tenkte at dette går ikke mer, men vi fortsatte, forteller Åsvestad.
Usikker på neste år
Han er nybegynner i Finnmarksløpet og har tidligere bare kjørt ett løp, da ble det en 13. plass i Gausdal maraton. Om han starter til neste år er han ikke helt sikker på, med 500 kilometer over vidda friskt i minne.
– Tja, det vet jeg ikke. Siden vi begynte med dette i august har det kverna rundt. Det har gått med mye tid også, klargjør den ferske langdistanse hundekjøreren.
– Hva skal du gjøre nå?
Nå tror jeg at vi må i campinghytta å rydde. Faren min er handler alene, så han er sikkert like sliten som meg, så nå må vi finne ut om vi blir til i morgen eller om vi starter hjem i dag, avslutter den glade kjøreren.