– Det føles helt fantastisk. Dette har vi jobbet ganske heftig med i noen dager, sier Odd Lund fra Etnedal.
I fem døgn har han sparket og sprunget bak sleden for å hjelpe grønlandshundene sine til mål. Klokken 22.15 kom sistemann i 500-kilometeren over målstreken, men at han skulle komme seg dit, var han ikke sikker på.
– Jeg var ikke helt sikker på at vi skulle komme oss til mål, men vi klarte det og det var stort.
Åtte kilo fattigere
Å være med på Finnmarksløpet er ikke bare en fysisk utfordring for hundene, også kjørerne må stå på for å hjelpe på å få sleden framover.
De siste tre døgnene har spesielt vært fysisk harde for Lund.
– Nå er det godt stell på hundene og litt søvn selv kjenner jeg, for nå har jeg nesten ikke sovet på tre døgn.
– Og ikke minst litt mat blir godt, tror jeg har gått ned rundt åtte kilo i løpet av turen. Men det gjør sikkert ingenting, ler Lund.
Lund har måtte omdisponere litt i spannet etter han måtte ta ut noen hunder. Da må han bidra mer selv.
– Det blir mye sparking og løping. Det er flere heftige motbakker, og når man har fire hunder igjen, så må man jobbe. Det er ikke noe pikniktur, sier Lund.
– Vil bare til mål
Men til tross for de fysiske utfordringene, var det en svært fornøyd hundekjører som kom sist over målstreken i Alta to og et halvt døgn etter vinneren.
– Det gjør meg ingenting å være sist, jeg har aldri hatt noe stort konkurranseinstinkt. Det handler bare om å fullføre. Det har vært målet i to år, sier Lund.
– Det har vært en fin tur med både fint og dårlig vær. På vei inn til mål hadde jeg nordlys, det var helt fantastisk. Bedre kan det ikke bli.
Lund kjører med et renraset spann med bare grønlandshunder. Rasen er mer kraftig enn Alaska huskyene de fleste kjører med og holder langt fra samme fart.
– Jeg kjører kun for opplevelsen og for å reklamere litt for grønlandshundene. Det er svært få som kjører med de i langdistanse. Det er det altfor lite av, men det er klart at skal du konkurrere så kan du ikke velge disse hundene.