Sammen for Rinad

– De kan reise til helvete!

I en blokkleilighet i Hammerfest sentrum sitter syriske Rinad Yakop sammen med Håkon Follien og Wigdis Jacobsen.

– Shokran!

Kaffen serveres, for anledningen en kruttsterk tyrkisk variant, og Håkon har lært seg å si takk på arabisk.

Håkon er for øvrig en snill kar, og det er hverken han eller Vigdis som Rinad vil sende til helvete. Tvert imot er de to hennes beste norske venner. De gjorde slik gode venner skal gjøre, besøkte, inviterte og hjalp til, da Rinad for snart tre år siden kom mutters alene til Finnmark.

Det er når samtalen kommer inn på terroren i Paris og ekstreme islamister at Rinad blir opprørt, før hun legger armene på fanget og lavmælt sukker:

– Jeg har problemer med å forstå at muslimer kan gjøre sånt.

Men mens integreringen i Frankrike har vært elendig og mange dårlig integrerte ungdom har blitt radikalisert, er Norge ifølge MIPEX blant de aller beste i verden.

Slik vil regjeringen at det skal fortsette å være. I tider med flyktningestrøm i Europa og rekordmange asylsøkere over grensa fra Russland, er det ikke bare myndighetene men også vanlige nordmenn som har et ansvar for at de som kommer hit føler seg inkludert og velkommen.

Mer om regjeringens synspunkter senere.

Fordrevet av krig

Noen småraketter i ny og ne kunne Rinad leve greit med i Syria. Lenge var det kun slike som landet og eksploderte i den lille, palestinske bydelen i utkanten av hovedstaden Damaskus der Rinad bodde. Raketter som kun jevnet ut etasjer, og ikke hele bygg.

– Vi var vant til å leve med det, forteller hun.

Men en dag, mot slutten av 2012, kom det to store raketter og drepte mange folk. Ifølge Reuters minst 25, men Rinad mener det reelle tallet var nesten 200 mennesker. Det var den samme dagen Rinad sa til Mamma at: «Jeg blir ikke én dag til på dette stedet. Jeg drar – nå».

Rinad mente det hun sa, og forlot det borgerkrigsherjede landet. Ikke lenge etter kom hun til Hammerfest, alene.

Manglet venner

Heldigvis kjente Rinad noen i Hammerfest. I Rypefjord noen kilometer utenfor sentrum hadde Rinads tante bodd siden slutten av 90-tallet. Rinad flyttet inn i leiligheten i rekkehuset.

Rinad begynte å jobbe på en cafe i byen. Et nytt liv var i gang, i Norge. Men hun manglet noe viktig, noe hun var vant med å ha rundt i Syria: venner.

– Jeg kom hit alene. I Syria bodde jeg i et hus med familie og vi hadde storfamilie nært oss som kom på besøk. Da jeg kom til Hammerfest var jeg plutselig hjemme alene, ute var det mørkt og kaldt og inne kom ingen på besøk. Det var veldig trist i begynnelsen, forteller hun.

Det var også så stille, helt stille. Rinad hadde lyst på noen å snakke med.

Men heldigvis, på andre siden av et gjerde, bodde det ei eldre, hyggelig dame. Og det tok ikke lang tid før Rinad ble kjent med henne. Hun var nærmeste nabo, het Wigdis og kjente Rinads tante allerede godt.

Wigdis sier at hun raskt fikk god kontakt med Rinad:

– Jeg tenkte at jeg ville hjelpe til med å gjøre det lettere for Rinad å være ny i Norge ved for eksempel å være behjelpelig med å gå til lege og eller fortelle om skikk og bruk i Norge, om dagliglivet. Vi besøkte hverandre og fant på ting, forteller hun.

Rinad kunne ikke ett ord norsk, og Wigdis hjalp til med både norsk og engelsk.

Da Rinad fikk seg egen leilighet i sentrum hjalp Wigdis til med å flytte og gi henne ting fra sitt eget hjem som Rinad hadde å starte opp med.

– Hun er som en bestemor for meg, sier Rinad.

Kunne spørre Håkon

I Syria var Rinad politisk engasjert godt forankret på venstresiden, og aktiv i kulturlivet. Dette har hun tatt med seg til Norge.

Hun håper å ta utdanning innen film, kunst eller medier, men først må hun lære språket godt nok. For tiden tar hun norsktimer via voksenopplæringa i Hammerfest på formiddagen, og snakker allerede – nesten – god finnmarking. Etter undervisningen jobber Rinad i et gatekjøkken for å tjene til livets opphold.

Hun har også funnet seg et parti, SV. Håkon Follien er listekandidat for Hammerfest SV. Han er også lærer og musiker i Hammerfest. De møttes i byen.

– Håkon er veldig viktig for meg. Han snakker norsk til meg hele tiden: Håkon snakker masse om hans kultur i Norge, og jeg snakker masse om Syria. Gjennom han lærer jeg masse, om Norge, sier Rinad.

Håkon anser Rinad som en ressurssterk person som ikke er veldig forskjellig fra ham selv. Han sier at kulturforskjeller likevel kan være utfordrende i starten av et vennskap.

– Det hender at man ser at det krasjer noen steder, man stopper opp og spør: hva var dette, hva var det vi ikke fikk til nå? Men det har vært lite av det. Til slutt ser man at det ikke er så store forskjeller likevel, sier han.

– At man ikke nødvendigvis enige om alt handler om å likevel respektere hverandre og forstå at noen ting er forskjellig og noen ting er likt, mener Håkon.

Håkon beskriver Rinad som åpen, og ei som prater med alle. Hun spør hele tiden og er nysgjerrig. Ei dame med gode forutsetninger for å bli godt integrert i Norge.

Hverken Rinad eller Håkon er spesielt religiøse – kanskje har det gjort det lettere for dem å bli kjent, på tvers av kjønn og kultur, og ha et vennskap sammen.

Rinad er muslim, men i likhet med mange nordmenn som er medlem av statskirken, praktiserer hun ikke religionen sin.

– Jeg tror på Gud, at det finnes noe positivt som har kontroll, men ikke på profeten. Eller religioner, forteller hun.

Regjeringen: – Nordmenn har et ansvar

Blant flyktningene fra muslimske land som disse dager bosettes i Norge er mange moderate i forhold til religion, slik som Rinad, og deler de norske grunnverdiene, mens andre er mer religiøst ytterliggående.

Det påpeker førsteamanuensis Lars Gule ved Høgskolen i Oslo som forsker på islam.

Han mener de fleste er mer enn villig til å tilpasse seg det norske samfunnet, men at også nordmenns holdning til dem som kommer er viktig for en vellykket integrering.

– Hvis de som nå kommer opplever at de finner en god plass i det norske samfunn, vil dette være en holdning som de kan føre videre til sine barn og dermed vil vi kunne bygge et mye bedre samfunn med mindre rom for utvikling av ekstremisme, sier han.

– Resultatet av å ikke finne tilhørighet i et samfunn, vil, for enkelte, bidra til at folk i verste fall utvikler ekstreme holdninger, mener Gule.

Mangelen på identitet og tilhøringhet i et samfunn kan føre til radikalisering, og Gule er langt mer bekymret for andregenerasjons innvandrere, slike som har samlet seg opp i ghettolignende forstader i Paris, enn for dem som kommer nå.

Det er likevel nå jobben begynner med å integrere de som akkurat har ankommet fra krig eller forfølgelse, påpeker politisk rådgiver Ronny Røste (Frp) i Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet:

– Alt starter med de som kommer til landet vårt. Vi er nødt, så tidlig som mulig å sette i gang en prosess med integrering, sier han.

– Har også vanlige folk et ansvar for at de som kommer hit skal føle seg velkommen?

– Vi har alle et moralsk ansvar for de rundt oss. I lokalmiljøet er det viktig at barna inkluderes i leken, at idrettslag og foreninger er på tilbudssiden og at det må legges til rette for møteplasser – slik som Hammerfest er god på.

– Har du en oppfordring til vanlige nordmenn som får flyktninger bosatt i sitt nabolag?

– Det er å ta imot å respektere folk på lik linje med andre som bor i nabolaget. Og være bevisst på at de som kommer hit, kommer uten nettverk og da hjelpe dem inn i de nettverkene og til de møteplassene som finnes i lokalmiljøet, sier Røste.

– Er innsatsen til vanlige nordmenn en del av integreringen, eller er dette kun et myndighetsansvar?

– Det formelle ansvaret for integrering ligger hos myndighetene, men vi kan alle gjøre en viktig jobb i de kommunene der det bosetter seg flyktninger som gjør at integreringstempoet går adskillig fortere og at det blir lettere for dem som kommer, Røste.

– Innvandrere har selv et ansvar

Røste påpeker også at det norske samfunnet må stille krav til at innvandrere også selv deltar aktivt i denne prosessen med å bli integrert i Norge. At de lærer seg språket og samfunnet å kjenne, at de får seg utdanning eller kommer seg ut i jobb.

Hjemme i stua til Rinad nikker SV-eren Håkon Follien. Han mener at både nordmenn og innvandrere har et ansvar.

– Er det viktig at andre gjør som deg, å stifte vennskap med innvandrere som kommer hit?

– Hvem man skal ha som nære venner bestemmer man til syvende og sist selv. Men det er viktig at nordmenn er normalt høflig overfor dem som kommer. Det er også viktig at dem som kommer hit tar tak og viser hvem de er overfor de som allerede bor i Norge. Selv om det ikke alltid er enkelt, sier han.

Rinad er enig. Hun forteller at hun har møtt innvandrere i Norge som klager og ikke er fornøyd med enkelte ting.

– Når noen kommer fra krig til et annet land, som Norge, så er det vår oppgave å forstå dere og ikke nordmenn sin oppgave å forstå oss. Vi må forstå hvordan dere i Norge ser livet og vi må respektere det samfunnet som er her. Men hvis innvandrere ikke liker seg her, så kan de jo bare dra tilbake til krigen, sier hun.

Integreringsby

I Hammerfest bor det mer enn 80 nasjonaliteter og 17 prosent av befolkningen er fra andre nasjoner, mange av dem flyktninger.

Det ryktes at Hammerfest-rampen på 80-tallet pleide å banke folk som ikke var fra Hammerfest, men med årene har imidlertid hammerfestingene blitt mer rund i kantene.

I fjor ble Hammerfest tildelt prisen for beste integrering av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

I motsetning til mange syrere som kommer til Norge, kom ikke Rinad som flyktning. Rinad ble født i Bulgaria og bodde der til hun var to år gammel.

Ved siden av å ha palestinske ID-dokumenter, har hun et bulgarsk pass som hun brukte til å få jobbvisum til Norge for snart tre år siden. I leiligheten i Hammerfest bor hun nå sammen med mamma Buthyna og søsteren, Linar.

De har ikke bulgarsk pass. Linar kom til Norge som flyktning en stund etter Rinad og mamma Buthyna kom deretter som gjenforeningsinnvandrer.

Også Linar snakker godt norsk og håper på en karriere innen kunst og kultur her i Norge. Hun er sanger og spiller for tiden i band med Håkons sønn.

Akkurat det synes Hammerfest-ordfører Alf E. Jokobsen (Ap) er flott. Han er opptatt av at alle som kommer til byen, uansett hvor i verden de kommer fra, skal bli ekte hammerfestinger.

Som en del av integreringen, skal innvandrere, i likhet med nordmenn, delta i kultur, idrett og andre aktiviteter.

– Noe av det viktigste er å få dem ut i lokalsamfunn, i lag, foreninger og i idretten, og få dem bosatt i de ulike bydelene slik at de blir nabo med meg og andre. De skal føle seg velkommen i lokalsamfunnet, og kunne si hei til folk, i stedet for at det lages lukkede miljøer, sier han.

Viktig vennskap

For Wigdis og Håkon var vennskapet med Rinad viktig for dem. Det har gitt dem noe nytt i livet.

Håkon føler det har gitt en verdi å få en innføring i den arabiske kulturen. Han har ikke hatt arabiske venner før.

Wigdis forteller at hun alltid får en klem av Rinad, og blomster på morsdagen.

– Vennskapet med Rinad betyr mye. Jeg er veldig glad i henne. Jeg har fått mye av å ha henne som venninne, og har gjennom henne også fått treffe nye folk fra andre kulturer, sier hun.

Rinad håper at grusomheter, slik som det som skjedde i Paris, ikke skal ødelegge for nordmenns holdninger til muslimer, slik at hun og andre muslimer risikerer å bli utelatt fra jobbmarkedet eller få norske venner.

For Rinad har vennskapet med Wigdis og Håkon betydd mye.

– Da Vigdis og Håkon kom inn i livet mitt ble det lettere for meg å bo i Norge. Jeg kunne spørre om ting, og få svar. Og få hjelp, til alt. Og så hadde jeg noen å snakke med.

• – Tidlig norskopplæring hindrer radikalisering